Opp fra dypet

Nye bilder og assosiasjoner rundt dåpen vokste fram i takt med kristen tenkning de første århundrene, og gjennom utviklingen av liturgi og kirkekunst. I fortellingen om Jesu dåp stiger Jesus ned i Jordanelva, og da han reiser seg opp, kommer Den hellige ånd over ham i skikkelsen til en due, og en stemme fra himmelen sier: «Du er min Sønn» (Luk 3,22). Det tok ikke lang tid før de første kristne koblet denne fortellingen til en annen hendelse der Ånden og vannet spilte en rolle. I Første Mosebok hører vi hvordan vannet knyttes til kaos før selve skapelsen. Litt avhengig av hvordan den hebraiske teksten forstås, heter det at Den hellige ånd svevde over vannet, eller at det blåste en kraftig vind (det ene kan kanskje sees som en metafor for det andre). Først er det kaos, og så blåser det en vind som er Guds ånd, og ut av dette kaoset trer verden fram. Og Gud sa: «Dette er godt.» Vannet, Ånden og stemmen – det er lett å se hvorfor de første kristne begynte å assosiere dåpen med bildet som Paulus bruker – en ny skapning.

Begynnelsen på det kristne livet er altså begynnelsen på Guds nyskapelse. Slik Jesus steg opp fra vannet, mottok Ånden og hørte Fars stemme, slik får den nydøpte kristne høre Gud si: «Du er min sønn/datter» – og dermed begynner et nytt liv med og i Jesus.

I Østkirkens ikontradisjon er det vanlig å framstille Jesu dåp slik: Jesus står opp til halsen i vann. Under vannet kan man se elvegudene fra den gamle verdenen, som et symbol på kaoset som er overvunnet. Helt fra begynnelsen av har dåpen altså vært forbundet med et sett av kraftfulle symboler. Vann og gjenfødelse: gjenfødt som Guds sønn eller datter, slik Jesus selv var Guds sønn, og kaos som blir til orden når Gud lar sin vind blåse.

Det er derfor ikke så merkelig at kirken i sin tidlige tenkning omkring dåpen kom til å forstå den som en slags gjenopprettelse av mennesket. Å bli døpt betyr å gjenvinne det sant menneskelige, i samsvar med Guds opprinnelige plan. For hva var Guds intensjon? Han ville at menneskene skulle vokse i kjærlighet og tillit til ham, slik at de rettmessig kunne kalles Guds sønner og døtre. Men menneskene hadde mistet denne identiteten; den var forlatt, glemt eller ødelagt. Når Jesus inntar scenen, gjenoppretter han menneskeheten til det den skulle være. Det innebærer at Jesus selv, for å gjenopprette menneskeheten «innenfra», måtte komme ned til denne verdens kaos. Jesus måtte stige ned på menneskets nivå, til det formløse og meningsløse, han måtte gjøre seg sårbar og forsvarsløs. Bare slik kunne det sant menneskelige gjenfødes.

Den «nye» menneskeheten som fødes i og ved Jesus, preges fortsatt av denne sårbarheten, den har ikke alltid full kontroll og er ikke vellykket i alle ting. Men man kan nå strekke ut hånden fra dypet av kaoset og bli berørt av Guds hånd. Så hvis vi spør: «Hvor kan man forvente å finne de døpte?», kan svaret være: «Der det er kaos.» Det betyr at de kristne bør finnes på eller ved steder der mennesker er mest utsatt, der kaos og forvirring rår og nøden er størst. De kristne ønsker å være der Jesus er, men Jesus er å finne midt i menneskers forvirring og lidelse. Forsvarsløs står han sammen med dem i deres behov. Hvis det å bli døpt betyr å bli ledet til Jesus der han er, da innebærer det å bli ført til kaoset og behovene til mennesker som har glemt hvem de er skapt til å være.

Jeg vil gjerne tilføye at man også må forvente at den døpte kristne er i kontakt med kaoset i sitt eget liv. Vi lever ikke bare med et kaos utenfor oss selv, men også med en god del umenneskelighet og forvirring inni oss. Som kristne bør vi verken være redde for å gå åpent og ærlig inn i vårt eget indre kaos, eller for å gå inn i den pressede tilværelsen mennesker lever under i verden der ute. Dåpen betyr altså å være sammen med Jesus «i dypet», i dypet av menneskers behov, inklusive våre egne, innerste behov. Men det betyr også å dykke ned i dypet av Guds kjærlighet, der Ånden gjenskaper og fornyer menneskers liv, til det blir slik Gud ville det skulle være.

Å ta del i Jesu liv og død

Selv om alt dette er både rett og riktig, er det ikke slik at dåpen gir de kristne en særskilt status i forhold til alle andre. At man kan si «jeg er døpt», er ikke det samme som å påberope seg en ekstra verdighet eller et slags privilegium som gjør at du skiller deg ut fra eller står over andre. Å være døpt innebærer å forfekte en ny form for solidaritet med andre mennesker. Det betyr å akseptere at å være kristen er å være i berøring med – vi kan til og med kalle det smittet av – menneskehetens kaos. Det er et stort paradoks. Dåpen er en seremoni der vi vaskes, renses og nyskapes. Men det er også en seremoni som fører oss rett inn til kjernen av vår sårbare, menneskelige tilværelse med alt som det innebærer. Vi kan ikke unngå å bli berørt, også av det som gjør vondt. De døptes fellesskap er derfor ikke en slags elitesamling for spesielt utvalgte eller privilegerte mennesker, men et møtested for de som har skjønt hva det betyr å befinne seg midt i en nødlidende, besmittet og kaotisk verden. For å si det på en annen måte: Du kan ikke stige ned i elva Jordan uten å virvle opp gjørme!

Når Jesus gjennom dåpen tar oss med dit han er, må vi legge ned forsvarsverkene våre, slik at vi kan følge ham inn i dypet av menneskets kaos. Det innebærer også at vi må slutte å forsvare oss mot Gud. Vi åpner oss for Den hellige ånd og utsetter oss for kjærlighet og solidaritet når vi går med Jesus. Idet vi stiger opp av dåpsvannet sammen med Jesus, kan vi derfor høre det han hørte: «Dette er min sønn, dette er min datter, her er en som har rett til å kalle meg Far.» Paulus sier at Ånden gir oss kraft til å kalle Gud vår Far og be som Jesus (Gal 4,6). De døpte følger Jesus inn i et risikofylt mørke, og åpner seg dermed for å ta imot Ånden som gir dem rett til å kalle Gud Far.

Hva mer kan man vente å finne hos en som er døpt? Jo, en åpenhet for andre menneskers behov, og en tilsvarende åpenhet for Den hellige ånd. Med sitt eget liv gjenoppdager og gjenskaper den døpte det som skjedde da Faderen tok imot Jesus ved Den hellige ånd. Den døpte står ikke bare midt i menneskers lidelse og kaos, men også midt i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds kjærlighet og glede. Dette er sannelig et av de største mysteriene ved det å være kristen. Vi står midt i to tilsynelatende motstridende erfaringer: midt i Guds hjerte, i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds jublende glede – og samtidig midt i en verden av trusler, lidelse, synd og smerte. Jesus selv tok plass midt i denne dobbeltheten, og derfor er det der vi også finner vår plass. Som han sier: «Der jeg er, skal også min tjener være» (Joh 12,26).

Ut fra dette dypet stiger den døptes bønn. Det er et dyp vi knapt nok kan ane, men den kristne bønnen kommer alltid fra kilder som er dypere enn vi kan forstå. I brevet til romerne sier Paulus det slik: «Ånden hjelper oss i vår svakhet ... og går i forbønn for oss med sukk uten ord» (Rom 8,26). Den døptes bønn er alltid mer enn bare oppramsing av overfladiske ord. Den kommer fra et sted dypere enn vi kan nå med våre tanker eller følelser. Bønnen i det kristne fellesskapet tar opp i seg dybdene fra Guds eget liv. Eller, for å bruke en annen metafor, vi blir båret på en tidevannsbølge som er langt dypere enn oss selv, den veller opp fra Guds og verdens dyp.

Den døptes bønn innebærer å bevege seg inn i og smelte sammen med Jesu egen bønn, og derfor er den ofte både vanskelig og gåtefull. Den er ikke alltid behagelig eller tydelig, og du føler nok ikke alltid at du vil få svar. Men kristne ber ikke først og fremst fordi de nødvendigvis forventer et konkret bønnesvar– det er som kjent ikke noen selvfølge! Nei, kristne ber fordi de må be, for Ånden er som et oppkomme fra en kilde i dem. Bønn er med andre ord mer som å nyse – du kommer til et punkt da du ikke kan unngå det. Ånden bryter fram som bølger mot Gud, vår Far. Uten at du kan gjøre noe med det, vil det derfor også komme stunder som oppleves som et ufortjent mørke – dypt urovekkende og merkelig, og vanskelig å snakke om.

Av samme grunn har mange framstående kristne forfattere understreket at bønn ikke handler om gode følelser. Det handler ikke om å oppnå noe eller å være fornøyd med seg selv; det handler bare om hva Gud gjør i deg når du er nær Jesus. Og det betyr så klart at veien den døpte vandrer, er en farlig vei. Kanskje burde man legge ved en helseadvarsel til dem som skal døpes: «Hvis du tar dette skrittet og legger ut på dette dypet, vil det være dramatisk forvandlende, spennende, livgivende og veldig farlig.» Å være døpt til Kristus er å befinne seg på et sted som i verdens øyne ikke er trygt. Det fikk Jesu første disipler merke, og det samme har kristne erfart gjennom alle tider.

Et av de store privilegiene jeg fikk ha under min tid som erkebiskop av Canterbury, var å reise til steder der jeg på nært hold fikk se hvor farlig det kan være for mennesker å følge Jesus, der det å vitne om Jesus er risikabelt på ulike måter. Når man ser hvordan mennesker på steder som i Zimbabwe, Sudan, Syria eller Pakistan lever tett på Jesus og tett på store farer, forstår man mer hva et forpliktende kristenliv betyr – den forpliktelsen som dåpen er selve tegnet på. Vi finner det også hos mange av de store helgenene. Deres kontemplative liv har ofte ført dem til en dyp overgivelse som innebærer indre tørke, ensomhet og usikkerhet. Et eksempel er Moder Teresa som skrev i dagbøkene sine om hvordan hun gjennom mange år nesten aldri fant «åndelig trøst», bare isolasjon og mørke. Alt dette stammer fra Åndens liv som veller fram fra vårt indre, fra Guds eget hjerte. Lik de hellige før oss går vi på en farlig vei, men det er en vei som fører til liv.

Denne veien er både farlig og livgivende for den enkelte troende – men ikke bare for meg. Den andre store sannheten om dåpen er at den ikke bare fører deg nær Gud, vår Far, ikke bare nær lidelsen og kaoset i vår verden, men også nær alle andre mennesker som har fått denne invitasjonen. Dåpen fører deg inn i et fellesskap, et naboskap med andre kristne; det går ikke an å være en kristen uten å ta del i dette naboskapet. Dette er kanskje dårlig nytt, for andre kristne kan jo være så brysomme! Men Det nye testamentet er klinkende klart: Å tilhøre Jesus er å være der menneskers lidelse og smerte finnes, og det er også å være sammen med andre som har fellesskap med Jesus. Dette er en gave, sier Det nye testamentet, samtidig som det også kan være en kamp og en belastning.

Det er en gave fordi dette fellesskapet av døpte får liv fra andres bønn og omsorg, samtidig som vi selv gir forbønn og omsorg når det trengs. Vi forenes i en gjensidig utveksling av kjærlighet. Solidariteten som dåpen fører oss inn i, solidariteten med lidelsen, er også en solidaritet med hverandre. Noen kristne forfattere har, med et konstruert ord, kalt dette for «med-iboende». Det betyr at våre liv på mange måter er innvevd i hverandre, infiltrert i hverandre. Det som skjer med en kristen, skjer med alle kristne, og det som skjer med alle, påvirker hver og en. Dette er noe vi ofte har vanskelig for å ta innover oss, både som enkeltpersoner og som kristne grupper eller menigheter. Vi synes det er vanskelig å se dette som en gave – men det er akkurat det det er. En gave. Det betyr nemlig at det mørket som er en del av livet som døpt, aldri er mitt problem alene. Det er et problem vi deler. Hvordan det skjer, er ganske uforklarlig, men det er mange kristne som kan bekrefte at det faktisk er sånn det fungerer.

Dåpen gjenoppretter altså en menneskelig identitet som vi har glemt eller dekket over. Dåpen fører oss dit Jesus er. Den fører oss derfor til et nærere fellesskap med en mørk og fallen verden, og den leder oss inn i et nærere fellesskap med andre kristne. Livet som døpt kjennetegnes ved solidaritet med dem som er i nød, og ved fellesskap med alle andre som tror. Det kjennetegnes også ved en vedvarende bønn som gir oss mot til å stå på, også når ting er vanskelige, lite løfterike eller lite lønnsomme – ganske enkelt fordi man ikke kan stoppe Ånden som ber i oss. Noe kommer stadig til liv i deg, enten det gir resultater eller ei.