Paulus

Den første gangen vi møter Paulus er i Apostlenes gjerninger. Han blir nærmest bare nevnt i en bisetning i fortellingen om da Stefanus ble steinet (Apg 6 og 7). Denne Stefanus var en av de første kristne. Han ble steinet av en gruppe jøder som mente at han spottet Gud ved at han forkynte at Jesus var Guds sønn. Mens steiningen pågikk sto Paulus, en ung jødisk mann som enda het Saulus, og passet på kappene til de som var vitner til mordet (Apg 7,58).

Forfølgeren

Saulus, eller Paulus, som han kom til å hete senere, ble i begynnelsen av Apostlenes gjerninger beskrevet som en meget ivrig forfølger av de nye kristne menighetene. Han ba derfor om tillatelse fra øverstepresten i Jerusalem for å få reise til Damaskus å arrestere de kristne (Apg 9,2). Denne opplysningen avslører at den kristne troen hadde spredt seg til Syria i løpet av kort tid, trolig bare to-tre år. Den syriske kirken regner derfor år 34 som sin begynnelse.

Men på veien til Damaskus fikk Paulus en åpenbaring. Han fikk et syn der han så et stort lys og hørte en stemme som sa: «Saul, hvorfor forfølger du meg?» Det var Jesus som talte til ham. Paulus ble ikke bare blendet av lyset - han ble helt blind. I Damaskus lot han seg føre til en kristen mann som het Ananias. Han bodde i den gaten som ble kalt for «Den rette». Denne gaten i Damaskus har det samme navnet i dag. Det var først da Ananias la hendene på ham at Paulus fikk synet sitt tilbake og ble omvendt til å tro på Kristus. Det kan vi lese om i Apg 9,3-9.

Forkynneren og misjonæren

Etter dette forteller Apostlenes gjerninger at Paulus lot seg døpe og ble akkurat like opptatt av å forkynne evangeliet om Jesus som han tidligere hadde vært av å bekjempe det. Han dro på lange reiser i hele Middelhavsområdet fra Syria til Makedonia og Italia, der han forkynte budskapet om Jesus Kristus og dannet nye menigheter. Han var så vidt vi vet den enkeltpersonen som spredte evangeliet om Jesus Kristus til flest steder og menigheter i sin samtid.

Det siste Apostlenes gjerninger forteller om Paulus er at han satt i fangenskap i Roma (Apg 28). Tradisjonen forteller at han ble henrettet under en av kristendomsforfølgelsene til keiser Nero omkring år 65 e.Kr., men dette står ikke omtalt i Bibelen.

Folkeslagenes apostel

Det viktigste med Paulus var at han forkynte evangeliet til ikke-jøder. Det er viktig å legge merke til det, fordi kristendommen i begynnelsen ble oppfattet som en gren av jødedommen, eller det man kan kalle en jødisk sekt. Med det ville man gi uttrykk for at verken de kristne selv eller samfunnet rundt dem betraktet kristendommen som en ny tro, men som en spesiell tolkning av jødedommen.

I Apostlenes gjerninger blir det beskrevet at først og fremst Paulus begynte å forkynne om Kristus til mennesker som ikke var jøder, eller til folkeslagene, som ikke-jødene ofte ble kalt i Det nye testamentet. Kristendommen ble snart til en selvstendig religion. Den beholdt sterke forbindelser til jødedommen, ikke minst fordi mange av de troende kristne opprinnelig var jøder. Men gradvis vokste den til en verdensomspennende tro, slik kristendommen er i dag. Med rette kaller man derfor Paulus for kristendommens grunnlegger. Det er i høy grad hans fortjeneste at den ble etablert som en selvstendig tro og at kristendommen ble utbredt også utenfor jødiske kretser.

Paulus sier da også i noen av sine brev at det ikke er nødvendig for de kristne å bli omskåret, og heller ikke å leve etter de spesielle religiøse spisereglene eller liknende som er en viktig del av jødedommen. I det hele tatt trenger ikke de kristne å leve etter den jødiske Moseloven. Det er fordi Jesu død og oppstandelse gjør at man som kristen er satt fri fra loven. Dette er et svært viktig tema i de brevene som Paulus skrev til galaterne og romerne.

Brevskriveren

Paulus skrev en rekke brev. Han skrev til de menighetene han hadde grunnlagt og brevene ble oppkalt etter dem. Romerbrevet er da for eksempel skrevet til menigheten i Roma. Det finnes også brev i Det nye testamentet som bærer Paulus’ navn, men hvor det likevel er usannsynlig at Paulus er avsender.

De brevene i Det nye testamentet man mener at Paulus selv har skrevet er: Brevet til galaterne, brevet til romerne, de to brevene til korinterne (1 Kor og 2 Kor), brevet til filipperne, brevet til Filemon og første brev til tessalonikerne. Brevene er skrevet omtrent i midten av det første århundre etter Kristus, og de er dermed de eldste tekstene vi har i Det nye testamentet. Man mener at det eldste evangeliet vi har, Markusevangeliet, er skrevet omkring år 70 etter Kristus.

I brevene forteller også Paulus om sin egen fortid. Han forfulgte de kristne, levde strengt etter den jødiske loven og var en av fariseerne.

Teologen

Paulus er kjent som den første teolog i den kristne kirke. Det vil si at han i brevene sine har formulert hva han mener det betyr at Jesus er Kristus og hva det betyr når kristne sier at Jesus er stått opp fra de døde. Disse brevene og formuleringene er fremdeles en av grunnsteinene i den kristne teologien. Store og banebrytende teologer i de siste to tusen år, ikke minst Martin Luther, har ved å arbeide med Paulus og brevene hans fått en ny forståelse i sin oppfatning om hva kristendom er.

En av de aller mest kjente og brukte tekster fra Bibelen er «Kjærlighetens høysang». Den er fra Paulus’ 1. brev til korinterne, kapittel 13. Her står det i det 13. verset: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

Redskapet

Paulus er et viktig eksempel i Bibelen på at Gud velger seg ut mennesker som skal gjøre hans vilje. Det skjer ofte i situasjoner der det som skal gjennomføres, i utgangspunktet ikke er innlysende eller forståelig. Paulus skriver selv at han er den mest uverdige av alle, og han ser det som et under at han kan bli brukt av Gud til å utbre evangeliet. Vi kan kanskje se det som uttrykk for en guddommelig ironi at en som forfulgte alt det som kristendommen sto for, ble den som fremfor noen skulle være med og spre kunnskapen om Kristus og kristendommen.