Det nye testamentet (NT)

Evangeliene

De fire evangeliene i Det nye testamentet (Matteus-, Markus-, Lukas- og Johannesevangeliet) forteller om Jesu liv og lære, med særlig vekt på hans død og oppstandelse. Selv om det er den samme historien de gjengir, gjør de det på forskjellige måter. Dette skyldes at de legger vekt på noe forskjellige ting, at de er blitt til i forskjellige miljøer, og er skrevet til ulike mottakere.

De tre første evangeliene kalles ofte for de synoptiske evangelier (av gresk synopsis, "å se sammen”, ”samsyn”). Disse evangeliene har så mye stoff felles at de kan settes ved siden av hverandre og sammenliknes vers for vers. Likheten mellom de tre kommer av at de gjør bruk av felles kilder. Den vanligste forklaringen på dette er at Matteus og Lukas bygger på Markus, men også på en annen kilde, Talekilden, også kalt Q (etter tysk ”Quelle”, ”kilde”). Men de har også stoff som er spesielt for det enkelte evangeliet, såkalt særstoff.

Markusevangeliet blir regnet som det eldste av evangeliene og stammer trolig fra ca. 70 e.Kr. Det er sannsynligvis skrevet til kristne der de fleste var av ikke-jødisk bakgrunn.

Matteusevangeliet ble antakelig skrevet mellom 75 og 90 e.Kr., med jødekristne lesere som hovedmålgruppe. Matteus står først av evangeliene, trolig fordi det i den tidlige kristendom av mange ble regnet som det eldste, samtidig som det også var det som ble mest brukt i kirkene.

Lukasevangeliet ble til omtrent på samme tid som Matteusevangeliet, ca. 75-90 e.Kr. Det har samme forfatter som Apostlenes gjerninger. Forfatteren legger mer vekt på å framstå som historiker enn det de andre evangelistene gjør. Evangeliet ble trolig skrevet til ikke-jøder, men er også preget av et nært forhold til jødisk miljø og historie.

Johannesevangeliet ble til sist av de fire evangeliene, antakelig ca. 90-95 e.Kr. Det skiller seg både i stil, språkbruk og innhold mye fra de andre. Evangeliet fremstår som mer meditativt og filosofisk enn de andre. Det har tydelig en bakgrunn i jødisk miljø, men står også i spenning til det.

Her kan du lese en av de mest kjente talene i Matteusevangeliet: Bergprekenen (Matt 5-7).
Dette er Markus sin versjon av Jesu dåp (Mark 1,9-11)
Her finner du Lukas sin gjengivelse av Herrens bønn (Luk 11,2-4)
I Johannesevangeliet gir Jesus mange bilder for å forklare hvem han er. Et av dem er fortellingen om den gode gjeteren (Joh 10,11-18).

På Abraham Bloemarts maleri av de fire evangelistene ser vi fire ulike skapninger i bakgrunnen: En okse, en ørn, en engel og en løve (under bordet). Disse fire skapningene er nevnt i Johannes Åpenbaring 4,7, og de ble tidlig knyttet til forfatterne av de fire evangeliene i Det nye testamentet: Siden Matteusevangeliet åpner med den menneskelige slektstavlen til Jesus, blir Matteus assosiert med en engel med menneskeansikt. Siden Markusevangeliet åpner med døperen Johannes i ødemarken, blir Markus assosiert med løven (som lever i villmarken). Siden Lukasevangeliet åpner med presten Sakarja som gjør tjeneste i tempelet, blir Lukas assosiert med en okse (som er et av offerdyrene i tempelet). Og siden Johannesevangeliet ser Jesu liv med ørnens vide overblikk, blir Johannes assosiert med ørnen.

Apostlenes gjerninger
Apostlenes gjerninger forteller om hvordan den kristne kirke ble til, om grunnleggelsen av de første menighetene, og om hvordan troen på Jesus spredte seg fra Jerusalem til verdensbyen Roma, som var sentrum i datidens verden. Apostlenes gjerninger, som har samme forfatter som Lukasevangeliet, legger en god del vekt på apostelen Peters virksomhet i første halvdel av fortellingen. I siste halvdel av skriftet er apostelen Paulus hovedperson, og vi får høre om hans omvendelse og misjonsvirksomhet.

Her kan du lese om når apostlene får den hellige ånd (Apg 2,1-13) og om hvordan Paulus ble kristen (Apg 9,1-9).

Brevene
Brevskriving var en viktig kommunikasjonsform i antikken. Etter hvert som troen på Jesus spredte seg, begynte kristne å skrive brev til hverandre. Brev og brevliknende tekster utgjør i antall størstedelen av Det nye testamentet, i alt 21 skrifter.

Paulus skrev flere av brevene sine mens han satt i fengsel. Slik forestilte Rembrandt seg Paulus i fengsel.

Kilde: Wikimedia Commons

Tretten av disse brevene knyttes til Paulus, selv om det ikke er sikkert at han skrev alle. De sju som regnes for å være genuine Paulus-brev er: Romerbrevet, Første og Andre Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Første Tessalonikerbrev og Filemons brev. Forfatterskapet er noe usikkert for Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Andre Tessalonikerbrev, og for de tre som ofte omtales som pastoralbrevene (av ”pastor”, dvs. ”leder”, ”hyrde”): Første og Andre Timoteusbrev og Titus’ brev. Disse brevene er likevel ”paulinske”. Om de ikke ble skrevet av Paulus selv, ble de skrevet av en av hans disipler, en generasjon eller to senere, i Paulus’ ”ånd”.

Brevene er skrevet til menigheter som Paulus hadde grunnlagt eller ville ha kontakt med, og til noen enkeltpersoner og ledere i menighetene. I brevene presenterer han sin forkynnelse og gir råd i de utfordringer de står overfor, og veiledning i hvordan de skal leve. Paulus skrev brevene sine på 50- og tidlig 60-tallet e.Kr. Disse brevene er dermed de eldste kristne tekstene vi har bevart. De som kan ha blitt til senere, ble trolig skrevet mellom ca. 70-100 e.Kr.

Den andre gruppen brev kalles for katolske brev, dvs. ”allmenne” brev. Dette navnet har de fått fordi de (fleste av dem) ikke ble skrevet til bestemte menigheter, men til kristne menigheter mer generelt. Brevene i denne gruppen er: Hebreerbrevet, Jakobs brev, Peters første og andre brev, Johannes' første, andre og tredje brev og Judas’ brev. Brevene gir opplæring i den kristne tro, veiledning for livet i menighetene og i samfunnet, og oppmuntrer til å holde fast ved troen også i motgang. For de fleste av disse brevene er det usikkert hvem som er forfatter, og de er også blitt til under svært forskjellige forhold. Enkelte av brevene kan være skrevet allerede på 50-tallet e.Kr., de yngste så sent som 100-120 e.Kr.

Her kan du lese ”Kjærlighetens evangelium” (1 Kor 13)

Johannes’ åpenbaring
Johannes’ åpenbaring er det siste skrift i Det nye testamentet. Det ble sannsynligvis til på 90-tallet e.Kr. Det er skrevet til kristne i Lille-Asia som ble forfulgt for sin tro, og er ment som trøst og oppmuntring for dem. Skriftet skildrer kampen mellom det gode og onde i dramatiske bilder og visjoner, og forkynner hvordan Gud vil seire og skape en ny himmel og jord med fred og rettferdighet.

Her kan du lese om den nye himmel og den nye jord: (Åp 21,1-3)

Redigert av: Rebecca Solevåg

Bamberg-apokalypsen er et illustrert manuskript fra det 11. århundre. Her får Johannes åpenbaringen fra en engel.

Kilde: Wikimedia Commons

Slik ser første side av Johannes Åpenbaring ut i middelaldermanuskriptet Bamberg-apokalypsen.

Kilde: Wikimedia Commons