Skriften på veggen

Hvor i Bibelen finner vi bakgrunnen for uttrykket «Skriften på veggen»?

Uttrykket brukes for å betegne en advarsel, at en må se signalene som varsler at det kan skje noe alvorlig.

Det stammer fra en dramatisk hendelse der kong Belsasar i Babel i et større gjestebud spotter Israels Gud ved å hente fram og bruke gullkarene fra Jerusalems tempel. Da viser det seg en finger som skriver en tekst på veggen: «Mene, mene tekel ufarsin»: Ingen andre enn Daniel kunne tyde dette budskapet: Gud har talt ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det ... Du er veid på vekten og funnet for lett ... Riket ditt er delt opp og gitt til mederne og perserne. Samme natt blir kaldeerkongen Belsasar drept.

Skriften på veggen
er også tittel på en av romanene til Gunnar Staalesen.

Skriften på veggen

Daniel 5,5-6,28

Les i nettbibelen.

5I samme øyeblikk kom fingrene av en menneskehånd til syne, og de skrev på den kalkede veggen i kongens slott, midt imot lysestaken. Kongen så hånden som skrev. 6Ansiktet til kongen bleknet, og tankene hans skremte ham. Hoftene ble svake, og knærne slo mot hverandre. 7Kongen ropte høyt at de skulle hente åndemanerne, stjernetyderne og tegntyderne. Han sa til vismennene i Babel: «Den som kan lese denne skriften og fortelle meg hva den betyr, han skal bli kledd i purpur og få gullkjede om halsen og herske som tredjemann i riket.» 8Da kom alle vismennene til kongen inn. Men de klarte ikke å lese skriften eller fortelle kongen tydningen. 9Da ble kong Belsasar så vettskremt at ansiktet bleknet, og stormennene hans sto rådville. 10Da dronningen hørte hva kongen og stormennene hans hadde sagt, kom hun inn i festsalen, tok til orde og sa: «Lenge leve kongen! La ikke tankene skremme deg, bli ikke blek! 11I riket ditt finnes det en mann som har de hellige guders ånd i seg. I din fars dager viste det seg at han hadde opplysning og innsikt og visdom lik guders visdom. Din far, kong Nebukadnesar, satte ham til leder for drømmetyderne, åndemanerne, stjernetyderne og tegntyderne. Det gjorde din far, konge, 12fordi det hos Daniel, som kongen ga navnet Beltsasar, fantes en usedvanlig ånd, forstand og innsikt, evne til å tyde drømmer, tolke varsler og løse floker. Send nå bud på Daniel! Han kan fortelle deg tydningen.» 13Så ble Daniel ført fram for kongen, og kongen sa til ham: «Du er Daniel, en av de bortførte fra jødene, som min far, kongen, brakte hit fra Juda! 14Jeg har hørt om deg at gudenes ånd er i deg, og at du har vist deg å ha opplysning, innsikt og usedvanlig visdom. 15Nå er vismennene og åndemanerne ført fram for meg for å lese denne skriften og fortelle meg tydningen. Men de er ikke i stand til å tyde ordene. 16Men jeg har hørt om deg at du kan gi tydninger og løse floker. Kan du nå lese skriften og fortelle meg tydningen, skal du bli kledd i purpur og få gullkjede om halsen og herske som tredjemann i riket.» 17Daniel svarte kongen: «Behold de fine gavene dine selv, eller gi dem til en annen! Men skriften skal jeg lese for kongen og fortelle tydningen. 18Konge! Gud, Den høyeste, ga rike og makt, ære og herlighet til din far Nebukadnesar. 19Fordi Gud hadde gitt ham så stor makt, skalv alle folk og nasjoner og tungemål for ham og var redde. Den han ville, lot han drepe, og den han ville, lot han leve; den han ville, opphøyde han, og den han ville, fornedret han. 20Men da han ble stor i egne tanker og stolt og hovmodig i sin ånd, ble han støtt ned fra kongetronen, og hans ære ble tatt fra ham. 21Han ble jaget bort fra menneskene, og hans hjerte ble som et dyrehjerte. Han holdt til blant villeslene og spiste gress som oksene. Kroppen hans ble vætet med dugg fra himmelen, inntil han forsto at Gud, Den høyeste, rår over menneskenes rike og kan gi det til hvem han vil. 22Men du, Belsasar, hans sønn, har ikke blitt ydmyk, enda du visste alt dette. 23Du har opphøyd deg mot himmelens herre. De har kommet til deg med kar fra hans hus, og du og stormennene, konene og medhustruene dine har drukket vin av dem. Du priste guder av sølv og gull, bronse og jern, tre og stein, som verken ser eller hører eller skjønner noe. Men den Gud som har livet ditt i sin hånd, og som rår for hele din livsvei, ham har du ikke æret. 24Derfor ble denne hånden sendt fra ham og denne skriften skrevet. 25Dette er det som ble skrevet: mene, mene, tekel ufarsin. 26Og dette er tydningen av ordene: Mene – talt. Gud har talt ditt kongedømmes dager og gjort slutt på det. 27Tekel – veid. Du er veid på vekten og funnet for lett. 28Peres – delt opp. Riket ditt er delt opp og gitt til mederne og perserne.» 29Da befalte Belsasar at de skulle kle Daniel i purpur, henge gullkjedet om halsen hans og rope ut at han skulle herske som tredjemann i riket. 30Men samme natt ble Belsasar, kaldeerkongen, drept. 1Mederen Dareios overtok kongeriket. Han var da 62 år gammel. 2Dareios besluttet å sette 120 satraper over kongeriket, fordelt over hele riket. 3Over dem satte han tre ministre, og Daniel var en av dem. Satrapene skulle avlegge regnskap for dem, så kongen ikke skulle lide noe tap. 4Daniel utmerket seg framfor de andre ministrene og satrapene, for det var en usedvanlig ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket. 5Da prøvde ministrene og satrapene å finne noe å anklage Daniel for i hans embetsførsel. Men de klarte ikke å finne noe å anklage ham for eller noe galt å si om ham. For han var pålitelig, og de fant verken forsømmelse eller feil hos ham. 6Da sa mennene: «Vi finner ikke noe å anklage denne Daniel for, hvis vi da ikke finner noe hos ham som angår hans religion.» 7Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! 8Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. 9Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 10I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud. 11Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. 12Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud. 13Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.» 14Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.» 15Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. 16Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» 17Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» 18De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. 19Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove. 20Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. 21Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» 22Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! 23Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.» 24Da ble kongen svært glad og befalte at de skulle dra Daniel opp av hulen. Da de hadde dratt Daniel opp av hulen, fantes det ingen skade på ham, for han hadde stolt på sin Gud. 25Kongen befalte nå at de mennene som hadde kommet med anklager mot Daniel, skulle hentes og kastes i løvehulen sammen med barna og konene sine. De hadde ikke nådd bunnen av hulen før løvene kastet seg over dem og knuste hvert bein i kroppen på dem. 26Deretter skrev kong Dareios til folk og nasjoner og tungemål over hele jorden:«Rikelig fred! 27Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. 28Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.»