Bruken av skrivematerialer til de bibelske tekstene avspeiler den generelle utviklingen innen skrivekunst og teknisk kultur. I flere tilfeller har også den bibelske skrivekunsten vært med å skape viktige endringer og nye utviklingslinjer.
Selv om noen av materialtypene etterfulgte hverandre som del av utviklingen, var også flere materialer og former i bruk parallelt men til forskjellige formål. Samtidig som stein eller metall ble brukt, var også forskjellige typer av skinn et kjent skrivemateriale langt tilbake. I den gresk-romerske kulturen var papyrus materialet litteratur ble skrevet på, men samtidig ble både potteskår og treplater tatt i bruk til sine formål. Disse mer letthåndterlige og lettilgjengelige materialene ser ut til å ha blitt foretrukket i noen hverdagssituasjoner.
Et av de tidligste materialene som har blitt brukt i skrivekunsten er stein. I fortellingen om de ti bud fra Andre Mosebok står det at Moses fikk budene på to steintavler. Dette reflekterer hvordan lovtekster kunne se ut i oldtiden. Skrifttegnene ble hugget ut i steinflaten med hammer og meisel. Gull, sølv og kopper var de mest vanlige metallflatene som ble brukt til skriving. De eldste fragmentene av en bibeltekst som er funnet er to små sølvruller datert til det 7. århundre før Kristus. Teksten på den ene er den aronittiske velsignelsen (4 Mos 6, 24-26) og rullen har antagelig blitt brukt som en amulett.
1Gud talte alle disse ordene: 2Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset. 3Du skal ikke ha andre guder enn meg. 4Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterligning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud som straffer barn i tredje og fjerde ledd for fedrenes synd når de hater meg, 6men viser trofast kjærlighet i tusen slektsledd mot dem som elsker meg og holder mine bud. 7Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn. 8Husk sabbatsdagen og hold den hellig. 9Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 10men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. 11For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. 12Du skal hedre din far og din mor, så du kan leve lenge i det landet Herren din Gud gir deg. 13Du skal ikke slå i hjel. 14Du skal ikke bryte ekteskapet. 15Du skal ikke stjele. 16Du skal ikke vitne falskt mot din neste. 17Du skal ikke begjære din nestes hus. Du skal ikke begjære din nestes kone, slaven eller slavekvinnen hans, oksen eller eselet hans eller noe annet som hører din neste til.
24Herren velsigne deg og bevare deg! 25Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig! 26Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred!
Bibeltekster er også blitt funnet på potteskår (gresk: ostraka) og biter av leire, hovedsakelig i Egypt. De inneholder ofte enkeltvers fra Bibelen, men også liturgiske tekster, notater og lignende. Fra tidlige tider ble det også skrevet på treplater. Tynne treplater ble gjort glatte og kunne skrives på med blekk. Platene kunne også fylles med et tynt lag av farget voks og skrives i med en stift. To eller flere treplater kunne også festes sammen til en primitiv ”bok”. Slike treplater ble brukt til hverdagslige oppgaver som skolearbeid, forskjellige notater, regnskaper og den slags.
Papyrus og pergament var de vanligste skrivematerialene for litterære tekster fra oldtiden til middelalder.
Papyrus var det mest brukte og kjente skrivematerialet i den gresk-romerske antikken. Papyrus ble laget av planten med det samme navnet, og har også gitt navn til vårt ord «papir». Papyrusarkene ble laget av den lyse margen i papyrusplanten. Denne ble skåret i tynne strimler, og strimlene ble lagt oppå hverandre i lag; først den ene veien og så den andre. Så ble strimlene presset til ark som en kunne skrive på. Arkene ble limt sammen til lange bokruller. Langs Nilen vokste papyrussivet i overflod, og Egypt ble i antikken et senter for produksjon og eksport av papyrus.
Pergament ble laget av skinn, vanligvis av sau, geit eller kalv. Dyrehårene ble fjernet og skinnet bearbeidet til det ble svært tynt og glatt og kunne brukes på begge sider. Produksjonen av pergament var mer komplisert og omfattende enn ved produksjon av papyrus. Skrivematerialer laget av skinn var brukt langt tilbake i historien, både i jødisk og gresk-romersk tradisjon. Det som utmerket pergamentet sammenlignet med annet skinn var den omfattende bearbeidelsen og den høye kvaliteten. Pergament var i bruk samtidig med papyrus, men først i løpet av det 4. århundre tok pergament over som det vanligste skrivematerialet. Dette forble også det vanlige materialet helt til papiret kom i bruk på 1200-tallet.
Bokrullen var standardformen på «bøker» i den gresk-romerske antikken. Ruller ble laget av både papyrus og pergament, men papyrus var det vanligste materialet de første tre århundrene av vår tidsrekning. Den normale høyden på en bokrull lå mellom 20 og 30 centimeter, den gjennomsnittlige lengden på 7 til 10 meter. Teksten ble skrevet i spalter av varierende bredde på den ene siden av bokrullen, og slik ble teksten beskyttet på innsiden når boken ble rullet sammen. Også i jødisk tradisjon var rullen standardboken i bibelsk tid, og den er nevnt ved flere anledninger i de gammeltestamentlige skriftene. I synagogene er det fremdeles i våre dager kun bokruller som blir brukt.
Kodeksen er den bokformen vi kjenner fra vår egen tid. Det latinske ordet codex kommer fra ordet for treplate. Det var vanlig i antikken med små «notatbøker» laget av treplater. Etter hvert ble treplatene byttet ut med ark av papyrus eller pergament som ble brettet og sydd sammen. Dette var begynnelsen til vår moderne bok. Bokrullen forble likevel den vanlige boken for all seriøs gresk litteratur, og først i løpet av 300-tallet tok kodeksen over som den vanligste bokformen.
Blant de kristne utviklet dette seg interessant nok på en annen måte enn i samfunnet ellers. De tidligste kristne manuskriptene vi kjenner til er nesten uten unntak kodekser av papyrus. Mens samfunnet ellers betraktet kodeksen som en hverdagslig notatbok, tok de kristne dette formatet i bruk til sine hellige skrifter. Forsøkene på å forklare dette er mange; at det var mulig å komprimere teksten mer enn i en bokrull når en kunne skrive på begge sider av arket, og slik sett ble det både billigere og lettere å frakte med seg tekstene. Det har også blitt påpekt at det er mye lettere å slå opp bestemte skriftsteder i en bok enn i en bokrull.
Redigert av: Rebecca Solevåg
