Kanonhistorie: Hvem skal ut?

Det greske ordet kanon blir brukt om en samling med skrifter. Kanonhistorien handler om hvilke bøker som skulle være med i den kristne bibelen. Les en innføring i denne historien her.

Hopp rett til

Skriftrull-krukke
Qumran. Skriftrullkrukke. Bokrullene i Qumran, de såkalte Dødehavsrullene, ble oppbevart i leirkrukker. Kilde: Wikimedia Commons
Etableringen av den kristne kánon handlet om hvilke nye bøker som skulle få status på linje med de gamle hellige bøkene som utgjorde Skriftene, jødenes bibel.

Den jødiske Tanak, som tilsvarer Det gamle testamentet i de lutherske og reformerte kirker, ble av en gruppe jødiske lærde allerede i 90 e.Kr fastsatt som hellig skrift. Denne består av de 39 skriftene som i dag finnes i de fleste norske bibelutgaver.

Tanak ble opprinnelig skrevet på hebraisk, men ble allerede i det 2. århundre f.Kr. oversatt til gresk. Den mest brukte oversettelsen den gang var Septuaginta (av latin ”sytti”, da det i følge legenden var sytti skriftlærde som sto for oversettelsen), som ble de første kristnes Bibel.

Ordet kánon er et lånord på gresk, det kommer opprinnelig fra de semittiske språkene. Den opprinnelige betydningen er "stivt sivrør". Et slikt kunne man blant annet bruke som målestokk og linjal. Fra denne konkrete betydningen kommer den mer overførte: målestokk, rettesnor, norm.

Hvilke skrifter skal med? Hvilke skrifter skal ut? Hvilke tekster fortjener å være rettesnor for kristent liv og lære? Hvilke gjør det ikke? Les mer om utvalget av skrifter i Det gamle og Det nye testamentet i artiklene nedenfor.