Barnabas
Barnabas var fra Kypros. Han tok seg av Paulus og førte ham til apostlene etter omvendelsen ved Damaskus (Apg 9,27). Barnabas ble sendt fra Jerusalem til Antiokia, virket der en tid og hentet Paulus fra Tarsos (Apg 11,22–26). De to reiste til Jerusalem med en gave til de kristne i Judea og vendte deretter tilbake til Antiokia (Apg 11,27–30; 12,25).
Senere dro de sammen ut på den første misjonsreisen, deltok på apostelmøtet i Jerusalem og returnerte til Antiokia (Apg 13,1–14,28; 15,1–35). Han ble uenig med Paulus om planene for en ny misjonsreise, skiltes fra ham og dro sammen med Markus til Kypros (15,36–41). Paulus omtaler ham flere ganger i brevene sine (1 Kor 9,6; Gal 2,1.9.13; Kol 4,10).
Sjekk bibelreferansene
27Barnabas tok ham da med seg til apostlene. Han fortalte dem hvordan Saulus på veien hadde sett Herren, som hadde talt til ham, og hvordan han i Damaskus hadde forkynt frimodig i Jesu navn.
22Ryktet om dem kom også menigheten i Jerusalem for øre, og de sendte Barnabas til Antiokia. 23Da han kom dit og fikk se hva Guds nåde hadde gjort, ble han glad, og han formante alle til å holde fast ved Herren av hele sitt hjerte. 24For han var en god mann, fylt av Hellig Ånd og tro. Og en stor mengde mennesker ble vunnet for Herren. 25Han dro så til Tarsos for å oppsøke Saulus, 26som han fant og tok med seg til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen. Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne».
27På den tiden kom det noen profeter fra Jerusalem til Antiokia. 28En av dem, han som het Agabos, sto fram og varslet ved Ånden at en stor hungersnød skulle ramme hele verden. Det var den som kom under keiser Claudius. 29Da ble disiplene enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de av søsknene som bodde i Judea. 30Dette gjorde de, og de sendte gaven med Barnabas og Saulus til de eldste.
25Da Barnabas og Saulus hadde fullført sitt oppdrag i Jerusalem, dro de tilbake. Og de tok med seg Johannes som hadde tilnavnet Markus.
1I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. 2En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» 3Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise. 4Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros. 5De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. Også Johannes var med dem som medhjelper. 6De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus. 7Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord. 8Men Elymas – trollmannen, som navnet hans betyr – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen. 9Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene 10og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete? 11Se, nå legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham. 12Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro. 13Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem. 14De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia ved Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen. 15Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!» 16Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa:«Israelittiske menn og dere andre som frykter Gud, hør på meg! 17Han som er Gud for vårt folk Israel, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra. 18I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen. 19Han utryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres. 20Det gikk omtrent 450 år. Deretter ga han dem dommere, helt til profeten Samuel. 21Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år. 22Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘ Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’ 23Av hans etterkommere lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovet, og det er Jesus. 24Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelse og dåp for hele Israels folk. 25Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer det en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.’ 26Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. 27For verken de som bor i Jerusalem eller lederne deres forsto hvem han var. De dømte ham og oppfylte dermed profetordene som blir lest opp hver sabbat. 28De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel ba de Pilatus om å henrette ham. 29Og da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav. 30Men Gud reiste ham opp fra de døde, 31og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket. 32Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene, 33det har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i andre salme: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag. 34Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast. 35Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse. 36David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse. 37Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse. 38Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, 39det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. 40Pass dere så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere: 41Se, dere som er fulle av forakt, dere skal undre dere og bli til intet. For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager, en gjerning dere ikke ville tro om dere fikk den fortalt.» 42Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat. 43Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgte dem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde. 44Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord. 45Da jødene så folkemengden, ble de brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte. 46Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene. 47For dette er Herrens befaling til oss: Jeg har satt deg til et lys for folkeslag, for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.» 48Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro. 49Herrens ord ble spredt over hele området. 50Men jødene fikk hisset opp de fornemste blant de gudfryktige kvinnene og de fremste mennene i byen, og de fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området. 51Da ristet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium. 52Men disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd. 1I Ikonium gikk de på samme vis inn i jødenes synagoge, og de talte slik at en stor mengde kom til tro, både jøder og grekere. 2Men de jødene som ikke ville tro, fikk hisset opp hedningene og gjort dem fiendtlig innstilt mot brødrene. 3Likevel ble de der en tid og forkynte med frimodig tillit til Herren, som selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender. 4Befolkningen i byen ble delt i to. Noen holdt med jødene, andre med apostlene. 5Da de skjønte at hedningene og jødene med sine ledere hadde satt seg fore å mishandle og steine dem, 6flyktet de til Lykaonia, til byene Lystra og Derbe og landet der omkring. 7Der forkynte de evangeliet. 8I Lystra var det en mann som ikke hadde kraft i føttene. Han hadde vært lam helt fra mors liv og hadde aldri kunnet gå. 9Denne mannen hørte på da Paulus talte. Paulus så ham rett inn i øynene, og da han skjønte at han hadde tro så han kunne bli helbredet, 10ropte han: «Reis deg opp og stå på føttene!» Da sprang han opp og gikk omkring. 11Folkemassen så hva Paulus hadde gjort, og satte i å rope på lykaonisk: «Gudene er blitt som mennesker og er kommet ned til oss!» 12Og de kalte Barnabas for Zevs og Paulus for Hermes, siden det var han som førte ordet. 13Presten ved Zevs-tempelet like utenfor byen kom til byportene med okser og blomsterkranser og ville ofre sammen med folkemengden. 14Men da apostlene Barnabas og Paulus hørte det, flerret de kappene sine, løp fram i mengden 15og ropte: «Hva er det dere finner på? Vi er jo alminnelige mennesker akkurat som dere. Vi forkynner dere evangeliet, at dere må vende om fra disse tomme gudene til den levende Gud, han som skapte himmel og jord og havet og alt som er i dem. 16Han tillot nok i tidligere tider alle folkeslag å gå sine egne veier. 17Ved sine velgjerninger lot han dem ikke mangle vitnesbyrd om seg. Fra himmelen sendte han dere regn og grøde i rett tid, han har gitt dere føde og fylt hjertene med glede.» 18Med slike ord fikk de med nød og neppe hindret at folk ofret til dem. 19Men da kom det noen jøder fra Antiokia og Ikonium. De fikk mengden over på sin side og steinet Paulus. De slepte ham utenfor byen og trodde han var død. 20Men disiplene slo ring om ham, og han kom seg opp og gikk inn i byen. Neste dag dro han ut til Derbe sammen med Barnabas. 21De forkynte evangeliet i denne byen og vant mange disipler. Så reiste de tilbake til Lystra, videre til Ikonium og derfra til Antiokia. 22De styrket disiplene og formante dem til å holde fast ved troen og sa: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» 23I hver menighet valgte de ut eldste for dem, og under bønn og faste ga de dem over til Herren, han som de var kommet til tro på. 24Så reiste de gjennom Pisidia og kom til Pamfylia. 25De forkynte Ordet i Perge og dro så ned til Attalia. 26Derfra seilte de tilbake til Antiokia, det stedet hvor de en gang var blitt overgitt til Guds nåde for å fullføre den oppgaven som nå var avsluttet. 27Da de var tilbake her, samlet de menigheten og fortalte om alt det Gud hadde gjort gjennom dem, og at han hadde åpnet troens dør for hedningene. 28Her ble de en lang tid hos disiplene.
1Det kom noen ned fra Judea og begynte å undervise brødrene: «Hvis dere ikke følger den skikken vi har fra Moses, og lar dere omskjære, kan dere ikke bli frelst.» 2Dette førte til konflikt og et heftig ordskifte mellom dem og Paulus og Barnabas. Da besluttet de at Paulus og Barnabas og noen av de andre skulle reise opp til Jerusalem og legge stridsspørsmålet fram for apostlene og de eldste. 3Menigheten sendte dem av sted, og de reiste gjennom Fønikia og Samaria. Til stor glede for alle søsknene som var der, fortalte de hvordan hedningene hadde vendt om. 4Da de var kommet fram til Jerusalem, ble de mottatt av menigheten, apostlene og de eldste, og de fortalte dem om alt det Gud hadde gjort gjennom dem. 5Men noen fra fariseerpartiet som hadde kommet til tro, sto fram og hevdet: «De må omskjæres og pålegges å holde Moseloven.» 6Så kom apostlene og de eldste sammen for å drøfte saken. 7Etter et hardt ordskifte reiste Peter seg og sa til dem: «Brødre, dere vet at Gud for lenge siden utvalgte meg blant dere, så hedningene skulle få høre evangeliets ord av min munn og komme til tro. 8Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. 9Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres. 10Hvorfor utfordrer dere da Gud og legger på disiplenes nakke et åk som verken våre fedre eller vi har maktet å bære? 11Nei, vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de.» 12Da ble hele forsamlingen stille, og de hørte på Barnabas og Paulus, som fortalte om alle de tegn og under Gud hadde gjort blant hedningene gjennom dem. 13Da de var ferdige med å tale, grep Jakob ordet og sa: «Brødre, hør på meg! 14Simeon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. 15Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: 16Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, 17for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette 18kjent fra evighet av. 19Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. 20Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod. 21For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat.» 22Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ledende menn blant brødrene. 23Med dem sendte de følgende brev:«Apostlene og de eldste, brødrene deres, hilser de søsknene som er av hedensk ætt i Antiokia, Syria og Kilikia. 24Vi har fått høre at noen fra oss har forvirret dere med sine ord og gjort dere urolige. Men vi har ikke gitt dem noe oppdrag. 25Derfor ble vi enige om å velge noen menn som vi sender sammen med våre kjære brødre Barnabas og Paulus. 26Disse to har våget livet for vår Herre Jesu Kristi navn. 27Vi sender altså Judas og Silas, som skal fortelle det samme muntlig. 28Den hellige ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn disse helt nødvendige tingene, 29at dere holder dere borte fra kjøtt som er ofret til avgudene, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor. Om dere passer dere for slikt, vil det gå dere godt. Lev vel!» 30Så ble de sendt ut, og de kom ned til Antiokia. Der samlet de alle og overbrakte brevet. 31Da det var blitt lest opp, gledet alle seg over den trøsten det ga. 32Judas og Silas, som selv var profeter, talte lenge til søsknene der og oppmuntret og styrket dem. 33De ble der en tid, og med ønske om fred lot søsknene dem reise tilbake til dem som hadde sendt dem. 34*Men Silas fant at han burde bli der.• 35Paulus og Barnabas ble en tid i Antiokia, der de underviste og forkynte Herrens ord sammen med mange andre.
36Etter en tid sa Paulus til Barnabas: «La oss dra tilbake og besøke våre søsken i alle de byene hvor vi har forkynt Herrens ord, for å se hvordan det går med dem.» 37Barnabas ønsket å ta med seg Johannes med tilnavnet Markus. 38Men Paulus var bestemt på at ham skulle de ikke ta med, han som hadde forlatt dem i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet der. 39Det ble en så bitter strid mellom dem at de skilte lag. Barnabas tok med seg Markus og seilte til Kypros, 40mens Paulus valgte å ta med Silas. Så dro han av sted etter at brødrene hadde overgitt ham til Herrens nåde. 41Han la veien gjennom Syria og Kilikia og styrket menighetene der.
6Er det bare jeg og Barnabas som ikke har retten til å slippe å arbeide?
1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg.
9Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne.
13På samme måte hyklet de andre jødekristne, så til og med Barnabas ble revet med i hykleriet deres.
10Aristarkos, min medfange, hilser dere. Det samme gjør Markus, Barnabas' fetter. Dere har fått beskjed om ham, ta godt imot ham hvis han kommer til dere.
Timoteus
Timoteus var en av Paulus’ nærmeste medarbeidere (jf. 1 Tim 1,1: «mitt ektefødte barn i troen»). Paulus møtte ham i Lystra på den andre misjonsreisen (Apg 16,1). Han var da allerede en kristen. Han var også med Paulus på den tredje misjonsreisen (Apg 19,22; 20,4). Faren hans var greker, moren jøde (Apg 16,1). Paulus lot ham omskjære (Apg 16,3). Han arbeidet sammen med Paulus i Korint og sto fram som sendebud for apostelen til menigheten der (1 Kor 4,17; 16,10). Timoteus står også som medavsender til en rekke av Paulus’ brev: 2 Kor, Fil, Kol, 1-2 Tess, Filem. I Hebr 13,23 blir det fortalt at Timoteus er blitt løslatt etter et fangenskap. 1-2 Tim har navn etter Timoteus.
Sjekk bibelreferansene
1Paulus, Kristi Jesu apostel etter befaling fra Gud, vår frelser, og fra Kristus Jesus, vårt håp,
1Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker.
22Han sendte Timoteus og Erastos, to av dem som sto i tjenesten sammen med ham, til Makedonia, mens han selv ble i Asia ennå en tid.
4Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos.
1Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker.
3Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker.
17Derfor sender jeg Timoteus til dere, mitt kjære og trofaste barn i Herren; han skal minne dere om mine veier i Kristus Jesus, slik jeg lærer overalt, i alle menigheter.
10Dersom Timoteus kommer, så sørg for at han kan kjenne seg trygg hos dere. For han gjør Herrens gjerning akkurat som jeg selv.
23Dere skal vite at vår bror Timoteus er løslatt. Hvis han kommer snart, skal jeg se dere sammen med ham.
Titus
Titus var en nær medarbeider av Paulus. Han var en hedningkristen, antakelig fra Antiokia. Han var med Paulus på apostelmøtet i Jerusalem og deltok på flere av reisene hans (Gal 2,1–3). Han opptrådte ifølge 2 Kor som mellommann mellom Paulus og menigheten i Korint, og var trolig den som overbrakte menigheten brevet (2 Kor 2,13; 7,6–14; 8,6.16–24; 12,18). Tit har sitt navn etter Titus. Paulus skriver brevet til ham mens Titus oppholder seg på Kreta, der han driver misjonsarbeid (Tit 1,5).
Sjekk bibelreferansen
1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. 2Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves. 3Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære.
13Likevel var jeg urolig fordi jeg ikke fant Titus, min bror. Derfor tok jeg farvel med dem og dro videre til Makedonia.
6Men Gud, som trøster de ydmyke, ga oss nytt mot da Titus kom. 7Ikke bare ved at han kom, men også fordi han selv hadde fått nytt mot hos dere. Han fortalte hvordan dere lengtet og var bedrøvet, og med hvor stor iver dere nå støtter meg. Dette gledet meg enda mer. 8Selv om jeg gjorde dere sorgfulle med brevet mitt, angrer jeg ikke. Om jeg angret før, fordi jeg vet at brevet gjorde dere sorgfulle for en tid, 9så er jeg nå bare glad. Ikke fordi jeg gjorde dere bedrøvet, men fordi sorgen drev dere til omvendelse. For dette var en sorg etter Guds vilje; altså har vi ikke gjort dere noen skade. 10En slik sorg fører til omvendelse og frelse, og det angrer ingen. Men sorg som er av denne verden, fører til død. 11Se for en iver denne sorgen etter Guds vilje skapte hos dere! Ja, se bare hvordan dere forsvarer dere, og hvor opprørte dere er, hvordan dere viser ærefrykt, og hvordan dere lengter, hvor brennende dere er, og hvordan dere refser! På alle måter har dere vist at dere er uten skyld i denne saken. 12Så da jeg skrev til dere, var det verken på grunn av ham som begikk urett eller den som led urett, men for at dere overfor Gud skulle bli klar over hvor ivrig dere står sammen med meg. 13Alt dette ga oss nytt mot. Og en enda større glede var det å se Titus så glad. Dere har alle vært med og gjort ham rolig til sinns. 14Så når jeg har rost dere overfor ham, har jeg ikke fått urett. Nei, vi har alltid sagt sannheten, og slik har også våre rosende ord til Titus vist seg å være sanne.
6Derfor ba vi Titus om å gjøre ferdig den gaven som han allerede hadde begynt på hos dere.
16Gud være takk som har vakt denne iver for dere i Titus' hjerte. 17Han sa ja da jeg ba ham, og ble så ivrig at han nå reiser til dere fordi han selv vil. 18Sammen med ham sender vi den bror som får ros i alle menighetene for sitt arbeid for evangeliet. 19Ikke bare det, men han er også blitt valgt av menighetene til å reise sammen med oss og overbringe denne gaven, som vi har fått i stand til Herrens ære og som tegn på vår gode vilje. 20Vi vil unngå enhver kritikk i forbindelse med dette store beløpet vi har hånd om. 21For vi vil gjerne gjøre det som er rett, ikke bare for Herren, men også for mennesker. 22Sammen med disse to sender vi enda en bror. Vi har ofte og på mange måter sett eksempler på hans iver. Han har stor tillit til dere, og derfor er han nå enda mer ivrig etter å ta fatt. 23Når det gjelder Titus, så husk at han er min medhjelper og medarbeider hos dere. De andre brødrene er menighetenes utsendinger, til ære for Kristus. 24Gi derfor menighetene et synlig bevis på deres kjærlighet til dem, og la dem få se at det er med rette vi har rost dere.
18Jeg ba Titus reise og sendte en annen bror med ham. Har Titus utnyttet dere? Har ikke vi handlet i samme ånd og gått i samme spor?
5Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som fremdeles var ugjort, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.
Silas
Silas var en av lederne i menigheten i Jerusalem (Apg 15,22). Han reiste sammen med Paulus på den andre misjonsreisen (Apg 16,19–40; 17,4–15; 18,5). Silas nevnes med sitt latinske navn, Silvanus, i flere av brevene (2 Kor 1,19; 1 Tess 1,1; 2 Tess 1,1; 1 Pet 5,12).
Sjekk bibelreferansene
22Da vedtok apostlene og de eldste, sammen med hele menigheten, å utpeke noen menn som skulle sendes til Antiokia sammen med Paulus og Barnabas. Det ble Judas, også kalt Barsabbas, og Silas, to ledende menn blant brødrene.
19Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. 20De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, 21og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» 22Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. 23De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. 24Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. 25Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. 26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. 27Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. 28Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» 29Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. 30Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» 31De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» 32Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. 33I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. 34Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud. 35Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjentene av sted med denne ordren: «Løslat mennene!» 36Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Dommerne sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred!» 37Men Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.» 38Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. 39De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen. 40Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre.
4Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor gruppe grekere av dem som dyrket Gud, og en god del av de fremste kvinnene. 5Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen fra pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De stormet mot huset til Jason og lette etter dem for å føre dem ut til folket. 6Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: «Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, 7og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.» 8Både folkemengden og byens embetsmenn ble oppskremt da de hørte dette, 9og Jason og de andre fikk ikke gå før de hadde stilt en pengesum som sikkerhet. 10Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. 11Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. 12Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn. 13Men da jødene i Tessalonika fikk greie på at Paulus forkynte Guds ord også i Berøa, kom de dit og hisset opp folkemengden og laget bråk. 14Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen. 15De som fulgte Paulus, brakte ham helt til Aten og dro tilbake med beskjed til Silas og Timoteus at de skulle komme til ham så snart som mulig.
5Da Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, viet Paulus seg helt til forkynnelsen og vitnet for jødene at Jesus var Messias.
19For Guds Sønn, Jesus Kristus, som vi har forkynt for dere, jeg, Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei; i ham er det bare ja.
1Paulus, Silvanus og Timoteus hilser menigheten i Tessalonika, i Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. Nåde og fred være med dere!
1Paulus, Silvanus og Timoteus hilser menigheten i Tessalonika, i Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus:
12Med hjelp fra Silvanus, en bror jeg har tillit til, sender jeg dette korte brevet jeg har skrevet for å oppmuntre dere og vitne om Guds sanne nåde. I den må dere bli stående.