Abraham og Isak

Abram var gammel, og Sarai fikk ingen barn.
Likevel sa Gud: «Du skal bli far til mange folkeslag.
Fra nå av skal du hete Abraham – far til mange.
Sarai skal hete Sara – mor til konger.
Lev for mitt ansikt – vær hel i alt du gjør!»

Årene gikk, men omsider ble det slik Gud hadde lovet.
Saras mage vokste, og hun lo av glede.
Da sønnen ble født, kalte hun ham for Isak.
Navnet betyr «han skal le».
Den lille gutten vokste, til glede for alle.

Men en dag satte Gud Abraham på prøve.
Gud sa: «Abraham! Ta med deg Isak,
sønnen din som du er så glad i,
dra til Moria-fjellene for å ofre til meg,
og bruk sønnen din som offerlammet!»

Det var en mørk natt for Abraham.
Men neste morgen gjorde han eselet klart,
tok med seg ved og mat, tjenere og sønnen.
Etter tre dager så de fjellet de skulle til.

Han tok bare med seg veden og Isak opp.
De gikk sammen, de to, og Isak sa:
«Du far? Hvor er offerlammet vårt?»
«Gud vil se seg ut et lam», svarte Abraham.
De gikk videre opp mot fjellet, de to.

Oppe på fjellet bygde Abraham et alter,
la veden på plass og gjorde alt klart,
men ingen offerlam dukket opp.

Da tok han Isak, la ham på alteret,
la sønnen som han var så glad i, på veden,
løftet kniven, så bort, var klar.
Da ropte Herrens engel: «Stans!
Gjør ikke gutten noe!»

Og da Abraham så seg rundt,
så han en vær som hang fast i et kratt bak ham.
De la væren på veden, ofret og brant den.

Da ropte Herrens engel igjen:
«Fordi du gjorde dette og ikke sparte
din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt.
Slekten din skal bli tallrik som stjernene.
Fordi du hørte på meg,
skal alle folkeslag velsignes ved deg.»

Da gikk Abraham og Isak tilbake.
De fant tjenerne og eselet og kom seg hjem til Sara.
Der ventet nyheten om at ei jente var født
hos en av slektningene i Nahors by.
Hun het Rebekka.
«Fremtiden ser lys ut, Isak»,
sa Sara til sønnen sin, og smilte.