Jona

Jona var profet og talte ord fra Gud.
Det var en oppgave han ikke alltid likte like godt.
En dag sa Gud til ham: «Gå til Ninive!
Rop ut over byen at jeg ser ondskapen deres.»

Det ville ikke Jona gjøre.
Folk i Ninive var fiender med hans folk.
Hvis han kom dit med dårlig nytt,
hva ville folk i Ninive gjøre mot ham?
Kaste ham i fengsel? Drepe ham?

Han sa ikke nei til Gud,
men han prøvde å snike seg unna.
Han kom seg ut av byen og håpet
at Gud ikke så at han dro til kysten.
Der fant han et skip og ble med ut på havet.

Han gjemte seg dypt under dekk og sovnet.
Han merket ikke at det blåste opp til storm.
Han kjente ikke at bølgene ble sterkere og sterkere,
at de kastet skipet fram og tilbake,
at de var nær ved å knuse skipet.

Mannskapet ropte til gudene om hjelp.
De fant Jona under dekk og ristet ham våken:
«Ser du ikke at vi holder på å gå under?
Du må også be til din gud om nåde!»

De kastet ut all overflødig last.
Jona sa: «Stormen vil ikke stilne
før dere kaster meg i havet.
Denne stormen er min skyld.»

Så kastet de Jona over bord,
og sjøen ble stille.
Han sank i dypet
og ble slukt av en stor fisk.

I tre dager og tre netter
lå han i mørke,
nesten død.

Da ba han til Gud.
Han ropte om hjelp.
Og Gud hørte.

Den tredje dagen ble han spyttet på land.
Han trakk inn frisk luft og lukten av grønt gress.

Gud sa igjen: «Gå til storbyen Ninive!»
Da reiste Jona seg og gikk dit Gud ville.

Et stykke inne i byen ropte han ut:
«Hør! Om førti dager skal Ninive bli ødelagt!»
Folk hørte, og de angret det de hadde gjort.
Selv kongen angret og ba til Gud.
Han bød at alle, både mennesker og dyr,
skulle faste og be til Gud om å spare byen.

Gud hørte. Gud skånte byen.
Men Jona ble skuffet og ropte: «Hvorfor?
Bare folk ber til deg, så er du god mot dem!
Hva vil de tenke om meg som profet
når profetien ikke blir oppfylt?»

Han klaget mens ha satt i skyggen av en busk.
Gud sendte en mark som stakk busken.
Den visnet, sola stakk Jona i hodet, og han ropte:
«Hvorfor? Jeg vil heller dø enn leve!»

Da sa Gud: «Ville du at jeg skulle redde busken?
Hva da med hele storbyen Ninive
der mennesker og dyr roper til meg om hjelp?
Skulle jeg ikke høre dem?»

Les historien i Bibelen

1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2«Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren. 4Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. 6Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.» 7Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?» 9Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» 10Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11«Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere. 12Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.» 13Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14Da ropte de til Herren: « Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter. 1Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?» 5Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. 8Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.» 9Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

Les i nettbibelen