Skapelsen

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.
Men buskene var ikke blitt til ennå,
ingen planter hadde spirt fram,
for Gud hadde ennå ikke latt det regne på jorden,
og det fantes ingen mennesker til å dyrke den.
Da brøt en vannkilde fram.

Gud formet mennesket av jordens støv
og blåste sin livspust inn i neseborene.
Gud plantet en hage til mennesket,
full av blomster, trær og frukt,
med en elv som rant forbi, ren og klar.
Han ba mennesket om å dyrke hagen,
og passe på at alt fikk gro som det skulle.

Gud sa til mennesket:
«Lek og kos deg så mye du vil!
Spis av hvilket som helst tre i hagen,
bortsett fra ett tre
‒ det er treet til kunnskap om godt og ondt.
Hvis du spiser av det, må du dø.»

Mennesket lekte i hagen hele dagen,
det spiste og hvilte i skyggen av trærne.
Men det var helt alene i verden.
«Du skal ikke være alene», sa Gud,
«du skal få en hjelper av samme slag.»

Så formet Gud alle dyrene i skog og fjell,
og alle fuglene som flakser og flyr,
og alle krypene som kravler på jorden.
Med brøl og brek og grynt og pip
gikk alle fram foran mennesket,
og mennesket ga dem navn.

Men fortsatt var mennesket alene i sitt slag.
«Sov godt», sa Gud, og mannen sovnet.
Gud tok et ribbein ut av siden hans
og formet en vakker skapning.
Han vekket mannen og sa:
«Se, her er kvinnen, din make,
nå er du ikke alene lenger!»

Da tok mannen hånden hennes.
Den var myk og passet akkurat i hans.
Sammen gikk de dypere inn i hagen.