Mordet på en jøde i Ninive
Høytider">2Mens kong Asarhaddon regjerte, kunne jeg så vende hjem igjen og fikk tilbake min kone Hanna og min sønn Tobias. På vår pinsefest, som også kalles den hellige ukefesten, ble det gjort i stand et festmåltid for meg, og jeg satte meg ned for å spise. 2 Bordet ble dekket, og da jeg så de mange lekre rettene som ble satt fram, sa jeg til Tobias: «Barnet mitt, gå av sted og se om du finner noen blant våre landsmenn som lever i fattigdom i landflyktigheten her i Ninive. Hvis han av hele sitt hjerte er tro mot Herren, så før ham hit slik at han kan spise sammen med meg. Jeg skal vente på deg, barn, til du er kommet tilbake.»
    3 Tobias gikk da av sted for å lete etter en fattig blant våre landsmenn. Men da han kom tilbake, sa han: «Far!» Jeg sa til ham: «Ja, hva er det, Tobias?» Han svarte: «Far, en av våre landsmenn er nettopp blitt myrdet. Han er blitt kvalt og ligger slengt bort på torget.» 4 Jeg fór opp og forlot måltidet før jeg hadde fått spist noe i det hele tatt. Jeg tok den døde og la ham i et hus i nærheten til etter solnedgang; da ville jeg gravlegge ham. 5 Så vendte jeg tilbake, vasket meg og spiste maten min i sorg. 6 Jeg måtte tenke på det profeten Amos sier mot Betel:
        De festene dere feirer,
        skal gjøres om til sørgehøytid
        og alle visene til klagesang.
    7 Og jeg gråt. Da solen var gått ned, gikk jeg av sted, gravde en grav for den døde og la ham i den. 8 Naboene mine lo av meg og sa til hverandre: «Han er ikke mye redd av seg! Det er ikke lenge siden han holdt på å sette livet til fordi han drev med akkurat det samme; da måtte han flykte. Men nå er han i gang igjen og gravlegger de døde!»

Tobit blir blind
9 Samme natt vasket jeg meg og gikk ned på gårdsplassen. Jeg la meg til å sove like ved muren som omgir den. På grunn av varmen hadde jeg ikke noe over ansiktet. 10 Jeg visste ikke at det var fugler i muren over meg. Men så falt det varm fugleskitt rett ned i øynene mine. Dette gjorde at det dannet seg hvite flekker på dem. Jeg gikk til flere leger for å bli behandlet, men jo mer de smurte salve på dem, desto verre ble det; til slutt var jeg blitt helt blind. I fire år var jeg uten syn, og alle mine nærmeste sørget over meg. Ahikar forsørget meg i to år, til han reiste til Elyma’is.
    11 På den tiden tjente min kone Hanna penger ved å arbeide som veverske, som mange andre kvinner. 12 Det hun laget, leverte hun til sine arbeidsgivere, som gav henne lønn for arbeidet. En gang, det var den 7. dystros, da hun hadde gjort ferdig et tøystykke og sendt det til sine arbeidsgivere, gav disse henne ikke bare full lønn, men også et kje i tillegg. 13 Da hun kom hjem, begynte kjeet å breke. Jeg ropte på henne og sa: «Hvor har du fått dette kjeet fra? Det er vel ikke stjålet? Gi det tilbake til eierne. Vi har ikke rett til å spise noe som er stjålet.» 14 Hun svarte: «Det er en gave jeg fikk i tillegg til lønnen.» Men jeg trodde ikke på henne og bad henne gi kjeet tilbake til eierne. Jeg var meget skamfull på hennes vegne over det som var skjedd. Men hun svarte: «Hva har du igjen for alt det gode du har gjort og for den omsorg du har vist? Nå kan du se hva det fører til!»

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Tobit

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag