Hovedinnhold
Hva handler Markusevangeliet om? Kan vi finne et overordnet tema, en grunn for hvorfor Markus presenterer Jesu liv slik han gjør?
Et overblikk
Gangen i fortellingen er trolig preget av at materialet Markus bygger på, har vært ordnet geografisk. Den er i 1,14–8,26 konsentrert om Jesu offentlige virksomhet i og omkring Galilea. Her presenteres Jesu forkynnelse og undergjerninger, og hvordan han kaller sine disipler.
Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi (8,27–30) fremstår som et vendepunkt som innleder neste hoveddel av evangeliet. Der gjør Jesus disiplene kjent med at han er på vei mot sin lidelse, død og oppstandelse (jf. 1,2f; 10,32), og underviser dem om hva det vil si å følge ham (8,27–10,52). Tre lidelsesforutsigelser (8,31; 9,31; 10,32–34) skaper en sammenheng i disse kapitlene og peker fram mot Jesu møte med Jerusalem. Dette finner sted i kap. 11–16, som særlig legger vekt på hans konflikt med folkets ledere og på hans forkynnelse (11–13).
Evangeliet når sitt høydepunkt i en detaljert skildring av Jesu siste døgn (14–15) og funnet av den tomme graven (16,1–8). Fortellingen om Jesu lidelse og død har en så stor plass i Markus at det ikke uten grunn er blitt kalt «en lidelseshistorie med utførlig innledning». Evangeliet slutter svært brått (16,8). Det har innen forskningen vært store diskusjoner om evangeliet opprinnelig sluttet slik, eller om avslutningen er gått tapt.
27Jesus og disiplene dro ut til landsbyene ved Cæsarea Filippi. På veien spurte han disiplene: «Hvem sier folk at jeg er?» 28De svarte: «Døperen Johannes; men noen sier Elia, og andre en av profetene.» 29«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Da svarte Peter: «Du er Messias.» 30Men han forbød dem strengt å snakke om ham til noen.
Hvem er Jesus?
Et hovedtema i evangeliet er spørsmålet om hvem Jesus er; dette blir i forskningen ofte omtalt som Markus’ «messiashemmelighet».
Alt i starten får evangeliets publikum vite at han er Kristus (Messias), Guds Sønn (1,1) og Menneskesønnen (2,10; 10,45 o.a.). Men for aktørene i fortellingen er ikke dette klart – de stiller om og om igjen dette spørsmålet (1,27; 4,41).
I løpet av evangeliet ser disiplene ut til å få mer innsikt, jf. Peters bekjennelse, men det er først med Jesu død og oppstandelse at det blir klart hvem han er (9,9; 15,39; jf. 8,27–29). Han er ikke en jordisk konge, men en skikkelse lik Herrens lidende tjener (15,5.27, jf. Jes 53). Men han skal også ved historiens ende komme igjen med stor makt og herlighet og ta seg av sine utvalgte (9,1; 13,24–27).
Guds rike
Tanken om Guds rike står sentralt i evangeliet. Riket er kommet nær gjennom Jesu ord og gjerninger (1,15). For Markus er det særlig Jesu under og hans makt over onde ånder som viser at riket er nær, og disse har derfor en fremtredende plass i fortellingen. Dette markeres allerede fra begynnelsen av Jesu offentlige virke (1,21–34).
21Så kom de til Kapernaum, og da det ble sabbat, gikk han inn i synagogen og underviste. 22Alle var slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som de skriftlærde. 23Nå var det i synagogen deres en mann med en uren ånd. Han satte i å rope: 24«Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» 25Men Jesus truet ånden og sa: «Ti stille og far ut av ham!» 26Og den urene ånden rev og slet i mannen, skrek høyt og fór ut av ham. 27Alle ble forferdet; de snakket i munnen på hverandre og sa: «Hva er dette? En ny lære – og med myndighet! Han befaler til og med de urene åndene, og de adlyder ham.» 28Og ryktet om ham kom straks ut overalt i hele Galilea-området. 29Da de forlot synagogen, gikk de rett hjem til Simon og Andreas; Jakob og Johannes fulgte med. 30Her lå Simons svigermor til sengs med feber, og de fortalte det straks til Jesus. 31Han gikk bort til henne, grep henne i hånden og reiste henne opp. Feberen slapp henne, og hun stelte for dem. 32Da det ble kveld og solen var gått ned, brakte de til ham alle som var syke eller hadde onde ånder. 33Hele byen var samlet utenfor døren. 34Han helbredet mange som led av forskjellige sykdommer, og drev ut mange onde ånder. Men han tillot ikke de onde åndene å si noe, for de visste hvem han var.
Disiplene
Markus tegner et sammensatt bilde av disiplene. De er på den ene siden forbilder i det at de forlater alt for å følge Jesus (1,16-20; 3,14–18; 6,7.13; 10,28f). Samtidig blir deres uforstand og mangel på tro understreket gang på gang (4,13.40; 6,51f o.a.). Dette støtter også opp om tanken om at Markus opprinnelig kan ha sluttet med 16,8. Disiplene fremstår dermed som mennesker evangeliets lesere kan identifisere seg med. Når Jesus kunne bruke dem som sine apostler, kan han også bruke andre.
Stil
Markus er preget av dyktig fortellekunst, med en muntlig stil og et enkelt og konkret språk. Evangeliet kan i dette gjenspeile jødisk fortellertradisjon.
Handlingen drives fremover gjennom korte utsagn og replikker heller enn lange beskrivelser. Samtidig viser også evangeliet sans for detaljer, som følelsesreaksjoner hos Jesus (1,41.43; 3,5; 8,12; 10,21).