Herren straffer Antiokos
1 På denne tiden hadde Antiokos nettopp gjort tilbaketog fra Persia i vill uorden. 2 Han hadde gått inn i den byen som het Persepolis og ville plyndre tempelet og ta kontroll over byen. Derfor grep folkemassene til våpen og stormet fram for å forsvare seg, og troppene ble slått på flukt. Slik gikk det til at Antiokos ble jaget bort av innbyggerne. Han måtte trekke seg tilbake med skam.
3 Mens han var i nærheten av Ekbatana, fikk han melding om hvordan det var gått med Nikanor og med styrkene til Timoteos. 4 I fullt raseri bestemte han seg for å la jødene få unngjelde også for ulykken de hadde påført ham da de drev ham på flukt fra Persepolis. Derfor ga han vognkusken ordre om å kjøre på uten stans til de var framme. Men straffen fra Himmelen fulgte med ham. For i sitt overmot sa han: «Jeg skal gjøre Jerusalem til en massegrav for jødene så snart jeg kommer dit.»
5 Men Herren som ser alt, Israels Gud, slo ham med en usynlig plage som ikke kunne helbredes. Straks han hadde sagt disse ordene, ble han rammet av en uhelbredelig sykdom i innvollene, med forferdelige indre smerter, 6 på alle måter rettferdig for en som selv hadde drevet omfattende og uhørt tortur på innvollene til andre mennesker. 7 Likevel la han ingen demper på sin frekke stolthet, men ble bare enda mer fylt av overmot; han glødet av raseri mot jødene og ga ordre om å kjøre enda fortere. Men da hendte det: Han falt av vognen mens den fór av gårde i rasende fart, og fallet var så voldsomt at hvert et lem på kroppen ble vridd ut av ledd.
8 Nylig hadde han i sitt overmenneskelige hovmod trodd at han kunne befale over havets bølger og ment at han kunne veie fjelltoppene på skålvekt. Nå lå han slått til jorden og måtte fraktes på båre, og slik ga han et synlig bevis for alle på Guds makt. 9 Det tøt til og med mark ut av øynene på den ugudelige mannen. Mens han ennå var i live, gikk kjøttet hans i oppløsning under grusomme smerter, og hele hæren ble plaget av stanken fra forråtnelsen. 10 Like før hadde han trodd at han kunne gripe stjernene på himmelen. Nå var det ingen som orket å bære ham fordi den motbydelige stanken lå over dem.
Antiokos bøyer seg for Guds makt
11 Først nå, da han var nedbrutt, begynte han å oppgi sitt store overmot og ta til forstanden under Guds svøpe, mens smertene ble verre for hvert øyeblikk.
12 Da han ikke engang kunne holde ut sin egen stank, sa han: «Det er rett å bøye seg for Gud og ikke innbille seg at en er Gud lik, når man er en dødelig.» 13 Og den skitne ba til den Herre som ikke lenger viste ham barmhjertighet. Han sa 14 han ville erklære at den hellige byen, som han hadde ivret etter å komme til og ville jevne med jorden og gjøre til en massegrav, skulle være fri. 15 Jødene, som han ikke engang hadde funnet verdige til å bli gravlagt, men ville kaste ut sammen med spedbarna deres til føde for rovfugler og ville dyr, dem ville han stille likt med atenerne, alle sammen. 16 Det hellige tempelet, som han tidligere hadde plyndret, ville han pryde med de vakreste gaver; han ville erstatte alle de hellige kar mangedobbelt, og av sine egne inntekter ville han dekke utgiftene til ofringene. 17 Dessuten ville han selv bli jøde og reise til hvert enkelt sted hvor det bodde folk, for å forkynne Guds makt.
Antiokos skriver til jødene
18 Men da plagene slett ikke ble borte – for det var med full rett Guds dom hadde rammet ham – ga han opp alt håp for seg selv og skrev til jødene det brevet som er gjengitt nedenfor, og som er formet som et bønneskrift. Dette var innholdet i brevet:
19 «Til de høyt aktede jødene, våre medborgere, sender kongen og hærføreren Antiokos mange hilsener med ønske om helse og alt godt.
20 Dersom det står bra til med både dere og barna deres og det går med dere slik dere ønsker, sier jeg Gud min inderligste takk og setter mitt håp til Himmelen. 21 Jeg minnes med kjærlighet den respekt og velvilje dere har vist meg.
Da jeg på tilbakeveien fra Persia ble rammet av en plagsom sykdom, fant jeg det nødvendig å tenke på sikkerheten for alle sammen. 22 Ikke det at jeg anser min situasjon som håpløs; tvert om har jeg godt håp om at jeg skal komme meg av sykdommen. 23 Men jeg har merket meg at også min far utpekte sin etterfølger de gangene han dro i felttog til de øvre områdene. 24 Slik skulle folket i landet vite hvem regjeringsmakten var overlatt til. Da ville det ikke oppstå uroligheter i tilfelle det skjedde noe uforutsett eller det kom dårlige nyheter. 25 Dessuten er jeg fullt klar over at makthaverne i grenseområdene og rikets naboer stadig er på utkikk etter et gunstig øyeblikk og bare venter på hva som kommer til å hende.
Derfor har jeg utpekt min sønn Antiokos til konge. For jeg har mange ganger både betrodd ham og anbefalt ham til de fleste av dere når jeg har dratt til de øvre provinsene. Til ham har jeg også skrevet et brev som ligger ved.
26 Jeg formaner og ber dere nå om å huske de velgjerninger jeg har vist dere, både som fellesskap og som enkeltmennesker, og om å holde fast på den velvilje dere nå har for meg og sønnen min. 27 For jeg er overbevist om at han kommer til å føre min milde og menneskevennlige innstilling videre og opptre på samme måte blant dere.»
28 Så endte denne morderen og gudsbespotteren livet under like grusomme lidelser som han hadde utsatt andre for. Blant fjellene i et fremmed land fikk han en ynkelig død.
29 Filip, som hadde vokst opp sammen med ham, førte liket hans hjem. Men av frykt for sønnen til Antiokos dro han til Ptolemaios Filometor i Egypt.