Guds løfte til David og hans ætt
1 En dag kongen satt i sitt slott, etter at Herren hadde gitt ham fred for alle fiendene rundt omkring, 2 sa han til profeten Natan: «Se, her bor jeg i et hus av sedertre, mens Guds paktkiste står i et telt.» 3 Natan svarte kongen: «Gjør alt det du har i sinne, for Herren er med deg!»
4 Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød så: 5 Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulle du bygge et hus for meg til å bo i? 6 Jeg har jo ikke bodd i hus helt fra den tid jeg førte israelittene opp fra Egypt, og fram til denne dag. Jeg har vandret omkring med et telt som bolig. 7 Har jeg i hele den tid jeg vandret om med israelittene, noen gang sagt til en av Israels dommere som jeg satte til å vokte mitt folk Israel: «Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?» 8 Og nå skal du si til min tjener David: Så sier Herren, Allhærs Gud: Jeg hentet deg fra beitemarken der du fulgte saueflokken, og satte deg til fyrste over mitt folk Israel. 9 Jeg var med deg overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for deg, og jeg vil la deg vinne et navn så stort som bare de største på jorden har det. 10 Jeg vil gjøre i stand et bosted for mitt folk Israel og plante det der. De skal få bo i sitt land og aldri bli uroet mer. Voldsmenn skal ikke lenger plage dem som i gamle dager. 11 Slik har det vært fra den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel. Men deg har jeg gitt fred for alle dine fiender. Og nå forkynner Herren deg at han vil bygge deg et hus. 12 Når din tid er til ende, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg la din sønn og ætling stå fram som din etterfølger, og jeg vil stadfeste hans kongedømme. 13 Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. 14 Jeg vil være en far for ham, og han skal være en sønn for meg. Når han gjør noe som er ondt, vil jeg tukte ham med menneskers ris og manns slag. 15 Men min miskunn vil jeg ikke ta fra ham, slik som jeg tok den fra Saul, da jeg lot ham vike for deg. 16 Ditt hus og ditt kongedømme skal alltid stå fast for mitt åsyn, og din trone skal stå støtt til evig tid. – 17 Alle disse ord, hele denne åpenbaringen, bar Natan fram for David.
Davids takk og bønn
18 Da gikk kong David inn og ble der for Herrens åsyn. Han sa: «Hvem er vel jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg helt til nå? 19 Og enda syntes du dette var for lite, Herre Gud. Derfor har du talt om din tjeners ætt langt fram i tiden. Dette skal være til rettledning for menneskene, Herre Gud. 20 Hva mer kan David si til deg? Du kjenner jo din tjener, Herre Gud. 21 For ditt ords skyld og etter ditt eget hjerte har du gjort alt dette store og kunngjort det for din tjener. 22 Derfor er du stor, Herre Gud! Ingen er som du, og det fins ingen Gud foruten deg, etter alt vi har hørt med våre egne ører. 23 Hvem er som ditt folk Israel? Fins det et eneste folk på jorden som Gud selv kom og fridde ut og gjorde til sitt eget folk? Du skapte deg et navn da du gjorde storverk for dem og under for ditt land og ditt folk, som du fridde ut av Egypt, fra folkene og deres guder. 24 Du har bestemt at ditt folk Israel skal være ditt folk til evig tid; og du, Herre, er blitt dets Gud.
25 Så la nå, Herre Gud, det ordet du har talt om din tjener og hans hus, stå fast for alltid, og gjør som du har sagt. 26 Da skal ditt navn være stort til evig tid, så folk kommer til å si: Herren, Allhærs Gud, er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal stå urokket for ditt åsyn. 27 For du, Herre, Allhærs Gud, Israels Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge hans hus. Derfor har jeg våget å bære denne bønnen fram for deg. 28 Ja, Herre Gud, du er Gud, og dine ord skal gå i oppfyllelse. Når du nå har gitt din tjener dette store løftet, 29 måtte du da også velsigne din tjeners ætt, så den alltid står urokket for ditt åsyn. For du, Herre Gud, har talt, og med din velsignelse vil din tjeners ætt bli velsignet til evig tid.»