Alt er tomhet
1 Ord av Forkynneren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Alt er tomhet, sier Forkynneren,
ja, alt er bare tomhet.
3 Hva har menneskene igjen for sitt strev,
av alt de sliter med under solen?
4 Slekter går, og slekter kommer,
men jorden står alltid ved lag.
5 Solen går opp, og solen går ned,
så skynder den seg tilbake
til stedet der den går opp.
6 Vinden blåser mot sør,
så dreier den mot nord;
stadig snur og skifter den
og tar fatt på samme rundgang igjen.
7 Alle elver renner ut i havet,
men havet blir ikke fullt;
dit elvene før har rent,
fortsetter de å renne.
8 Mannen blir trett av å tale
og får ikke sagt det han vil.
Øyet blir ikke mett av å se,
og øret får aldri nok av å høre.
9 Det som var, skal alltid være,
og det som skjedde, skal atter skje.
Det fins ikke noe nytt under solen.
10 Blir det sagt om noe: «Se, dette er nytt»,
har det likevel vært der før,
helt fra eldgammel tid.
11 Ingen tenker på slekter som var;
og slekter som en gang kommer,
vil heller ikke leve i minnet
hos dem som siden skal følge.
Forkynneren vil granske livet
12 Jeg, Forkynneren, var konge
over Israel, i Jerusalem.
13 Jeg satte meg fore å granske
og utforske med visdom
alt det som skjer under himmelen.
Det er et plagsomt strev
Gud har gitt menneskene.
14 Jeg så på alt som hender,
det som blir gjort under solen.
Se, alt er tomhet og jag etter vind.
15 Det som er kroket, kan ikke rettes,
og det som mangler, kan ikke telles.
16 Jeg sa i mitt stille sinn:
Se, jeg har fått større og rikere visdom
enn noen annen som har hersket
i Jerusalem før meg.
Mye har jeg lært å kjenne
av visdom og kunnskap.
17 Jeg la vinn på å lære visdom å kjenne,
å få kjennskap til uforstand og dårskap.
Men jeg fant at også det er jag etter vind.
18 For med stor visdom følger mange kvaler.
Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.