Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50
Se film

Les mer om BibleProject.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Pakten og paktstegnet
17Da Abram var 99 år gammel, viste Herren seg for ham og sa til ham:
          «Jeg er Gud, Den veldige.
          Lev for mitt ansikt,
          vær hel i din ferd!
          
   
 2 Jeg vil slutte en pakt
          mellom meg og deg
          og gjøre deg umåtelig stor.»
 3 Da kastet Abram seg ned med ansiktet mot jorden, og Gud sa til ham:
          
   
 4 «Se, dette er min pakt med deg:
          Du skal bli far til en mengde folkeslag.
          
   
 5 Du skal ikke lenger kalles Abram,
          men Abraham skal navnet ditt være;
          for jeg gjør deg til far for mange folkeslag.
 6 Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg.  7 Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine.  8 Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.»
   
 9 Så sa Gud til Abraham: «Du skal holde min pakt, både du og etterkommerne dine, fra slekt til slekt. 10 Dette er pakten dere skal holde, pakten mellom meg og dere og etterkommerne dine: Alt av hankjønn hos dere skal omskjæres. 11 Dere skal la forhuden bli omskåret, og det skal være tegnet på pakten mellom meg og dere. 12 Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt, både de som er født i huset, og de som er kjøpt for penger hos fremmede, slike som ikke er av din ætt. 13 Både de som er født i ditt hus, og de du har kjøpt for penger, skal omskjæres. Slik skal min pakt være en evig pakt på kroppen deres. 14 Men en uomskåret, en av hankjønn som ikke har fått forhuden omskåret, en slik skal støtes ut fra folket sitt; for han har brutt min pakt.»
   
15 Gud sa til Abraham: «Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai. Sara skal hun hete. 16 Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn med henne også. Jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til folkeslag. Konger over mange folk skal komme fra henne.»
   
17 Da kastet Abraham seg til jorden og lo. Han sa i sitt hjerte: «Kan en som er hundre år gammel, få barn? Og kan Sara føde, hun som er nitti år gammel?» 18 Og Abraham sa til Gud: «Måtte Ismael få leve for ditt ansikt!» 19 Da sa Gud: «Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere. 20 Jeg har hørt din bønn for Ismael. Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og svært, svært tallrik. Tolv høvdinger skal han bli far til, og jeg vil gjøre ham til et stort folkeslag. 21 Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg neste år på denne tiden.» 22 Så var Gud ferdig med å tale med ham, og han steg opp fra Abraham.
   
23 Og Abraham tok sin sønn Ismael og alle som var født i hans hus, og alle som han hadde kjøpt for penger, alt av hankjønn blant husfolket til Abraham, og skar av forhuden deres på den samme dagen, slik Gud hadde sagt til ham. 24 Abraham var 99 år gammel da forhuden hans ble omskåret. 25 Og Ismael, hans sønn, var 13 år gammel da han ble omskåret. 26 Den samme dagen ble både Abraham og Ismael, hans sønn, omskåret. 27 Og alle mennene i hans hus, både de som var født i huset, og de som var kjøpt hos fremmede, ble omskåret sammen med ham.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

29. november 2022

Dagens bibelord

Åpenbaringen 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. 2Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. 3Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. 4Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» 5Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.»

Dagens bibelord

Openberringa 21,1–5

Les i nettbibelen

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. ... Vis hele teksten

1Og eg såg ein ny himmel og ei ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet var ikkje meir. 2Og eg såg den heilage byen, det nye Jerusalem, koma ned frå himmelen, frå Gud, gjord i stand lik ei brur som er pynta for sin brudgom. 3Og eg høyrde frå trona ei høg røyst som sa: «Sjå, Guds bustad er hos menneska. Han skal bu hos dei, og dei skal vera hans folk, og Gud sjølv skal vera hos dei. Han skal vera deira Gud. 4Han skal tørka kvar tåre frå auga deira, og døden skal ikkje vera meir, og ikkje sorg og ikkje skrik og ikkje pine. For det som ein gong var, er borte.» 5Han som sit på trona, sa: «Sjå, eg gjer alle ting nye!» Og han sa: «Skriv det opp! For desse orda er pålitelege og sanne.»

Dagens bibelord

Johannes' openberring 21,1–5

Les i nettbibelen

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. ... Vis hele teksten

1Ja mun oidnen ođđa almmi ja ođđa eatnama. Ovddit albmi ja ovddit eanan ledje jávkan, iige áhpi lean šat. 2Mun oidnen go bassi gávpot, ođđa Jerusalem, bođii vuolás almmis Ipmila luhtte, ráhkaduvvon nugo moarsi gii lea čiŋahuvvon irgásis. 3Ja mun gullen truvnnus alla jiena mii celkkii: “Geahča, Ipmila goahti olbmuid gaskkas! Son ássá sin gaskkas, ja sii šaddet su álbmogin. Ipmil ieš lea sin luhtte. 4Son sihkku sin čalmmiin juohke gatnjala. Jápmin ii leat šat, ii moraš, bárgun iige váivi. Buot mii lei ovdal, lea jávkan.” 5Son gii čohkká truvnnus, celkkii: “Geahča, mun dagan buot ođasin.” Son celkkii: “Čále, dát leat luohtehahtti ja duohta sánit.”