Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50
Se film

Les mer om BibleProject.

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Guds pakt med Noah
9Gud velsignet Noah og sønnene hans og sa til dem: «Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden!  2 Over alle dyr på jorden og alle fugler under himmelen, over alt som kryper på marken og all fisk i havet, skal det komme frykt og redsel for dere. De er gitt i deres hender.  3 Alt som lever og rører seg, skal dere ha å spise. Som jeg ga dere de grønne plantene, gir jeg dere nå alt dette.  4 Men kjøtt som har liv i seg, det vil si blod, skal dere ikke spise.  5 For deres eget blod og liv vil jeg kreve dere til regnskap. Jeg vil kreve hvert dyr til regnskap, og jeg vil kreve hvert menneske til regnskap for et medmenneskes liv.
          
   
 6 Den som utøser menneskeblod,
          ved mennesker skal hans blod øses ut,
          for Gud laget mennesket i sitt bilde.
          
   
 7 Men dere skal være fruktbare og bli mange,
          myldre på jorden og bli mange der!»
 8 Så sa Gud til Noah og sønnene hans:  9 «Nå vil jeg opprette min pakt med dere og etterkommerne deres 10 og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. 11 Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal det skje at alt kjøtt og blod blir utryddet av vannet fra storflommen. Aldri mer skal en storflom komme for å ødelegge jorden.»
          
   
12 Og Gud sa:
          «Dette tegnet setter jeg
          for pakten mellom meg og dere
          og hver levende skapning som er hos dere
          i kommende slektsledd til alle tider:
          
   
13 Jeg setter buen min i skyene,
          den skal være et tegn på pakten
          mellom meg og jorden.
          
   
14 Når jeg samler skyer over jorden
          og buen blir synlig i skyene,
          
   
15 da vil jeg tenke på pakten
          mellom meg og dere
          og hver levende skapning,
          alt kjøtt og blod.
          Aldri mer skal vannet bli til en storflom
          som ødelegger alt kjøtt og blod.
          
   
16 Når buen viser seg i skyene,
          vil jeg se den og tenke på den evige pakten
          mellom Gud og hver levende skapning,
          alt kjøtt og blod på jorden.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt kjøtt og blod på jorden.»
Noah og sønnene hans
18 Noahs sønner som gikk ut av arken, var Sem, Ham og Jafet. Ham var far til Kanaan. 19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene seg ut over hele jorden.
   
20 Noah begynte å dyrke jorden, og han plantet en vinmark. 21 Da han drakk av vinen, ble han full og kledde av seg inne i teltet sitt. 22 Ham, far til Kanaan, fikk se faren naken, og han fortalte det til de to brødrene sine, som var ute. 23 Sem og Jafet tok en kappe og la den over skuldrene. De gikk baklengs inn og dekket farens nakne kropp. De vendte ansiktet bort så de ikke så sin far naken. 24 Da Noah våknet av rusen og fikk vite hva den yngste sønnen hadde gjort mot ham, 25 sa han:
          «Forbannet er Kanaan!
          For sine brødre skal han være
          den laveste blant slaver!»
26 Og han sa:
          «Velsignet er Herren, Sems Gud!
          Kanaan skal være hans slave!
          
   
27 Måtte Gud gjøre plass for Jafet.
          Han skal bo i Sems telt,
          og Kanaan skal være hans slave.»
28 Etter storflommen levde Noah enda 350 år. 29 Hele Noahs levetid ble 950 år. Så døde han.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

01. juni 2023

Dagens bibelord

Apostelgjerningene 17,22–34

Les i nettbibelen

22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten

22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.

Dagens bibelord

Apostelgjerningane 17,22–34

Les i nettbibelen

22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten

22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.

Dagens bibelord

Apostelgjerningane 17,22–34

Les i nettbibelen

22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten

22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.