Guds kjærlighet til Israel
1 Da Israel var ung,
fikk jeg ham kjær,
jeg kalte min sønn fra Egypt.
2 Men jo mer jeg ropte på folket,
dess mer gikk de bort fra meg.
De ofret til Ba'al-gudene,
tente offerild for gudebilder,
3 – enda jeg lærte Efraim å gå
og tok dem på armene mine;
men de skjønte ikke at jeg leget dem.
4 Jeg drog dem med milde bånd,
ja, med kjærlighetens tømmer.
Jeg stelte med dem likesom bonden
som løfter åket fra nakken;
jeg bøyde meg ned og gav dem mat.
5 De skal ikke vende tilbake til Egypt,
men Assur skal være deres konge,
for de vil ikke vende om.
6 Sverdet skal rase i deres byer,
bryte bommene i stykker og ete om seg,
fordi deres planer er onde.
7 Mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg.
De roper alle til Den Høye,
men han reiser dem ikke opp.
8 Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim,
og la deg fare, Israel?
Hvordan oppgi deg som Adma,
gjøre med deg som med Sebojim?
Hjertet vender seg i meg,
all min medlidenhet våkner.
9 Jeg vil ikke følge min brennende vrede,
vil ikke legge Efraim øde igjen.
For jeg er Gud og ikke et menneske,
hellig midt iblant dere;
jeg kommer ikke med harme.
10 De skal holde seg til Herren.
Han skal brøle som en løve.
Når han brøler, skal hans sønner
komme skjelvende fra vest.
11 Skjelvende skal de komme
som en fugl fra Egypt,
som en due fra Assur.
Jeg vil la dem bo i sine hus,
lyder ordet fra Herren.