Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jesaja
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Budskap til kong Ahas 7I de dager da Ahas, sønn av Jotam, Ussias sønn, var konge i Juda, dro kong Resin av Aram og kong Pekah av Israel, sønn av Remalja, i krig mot Jerusalem. Men de greide ikke å gå til angrep på byen. 2 Det ble meldt til Davids hus: «Arameerne har slått leir i Efraim.» Da skalv både kongens og folkets hjerte, slik trærne i skogen skjelver for vinden. 3 Da sa Herren til Jesaja: Gå ut, du og din sønn Sjear-Jasjub, og møt Ahas ved enden av vannledningen fra Øvredammen, på veien til vaskeplassen. 4 Si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Vær ikke redd og mist ikke motet for disse to utbrente og rykende vedtrærne, for den brennende harmen til Resin og Aram og Remaljas sønn. 5 Fordi Aram, Efraim og Remaljas sønn har lagt onde planer mot deg og sagt: 6 «La oss dra opp mot Juda og sette skrekk i det, legge det under oss og gjøre Tabeels sønn til konge der», 7 så sier Herren Gud: «Det skal ikke lykkes, og det skal ikke skje. 8 For Damaskus er Arams hode, og Resin er hode i Damaskus – men om sekstifem år er Efraim knust, og det er ikke lenger et folk – 9 og Samaria er Efraims hode, og Remaljas sønn er hode i Samaria. Vil dere ikke tro, kan dere ikke stå støtt.» Immanuel-tegnet 10 Herren talte igjen til Ahas og sa: 11 «Be om et tegn fra Herren din Gud, nede fra dødsriket eller oppe fra det høye!» 12 Men Ahas svarte: «Jeg vil ikke be om noe og ikke sette Herren på prøve.» 13 Da sa han: «Så hør da, Davids hus! Er det ikke nok at dere tretter mennesker, må dere også trette min Gud? 14 Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, den unge jenta skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel. 15 Rømme og honning skal han spise inntil han forstår å forkaste det onde og velge det gode. 16 For før gutten forstår å forkaste det onde og velge det gode, skal det bli øde i landet til de to kongene du frykter. 17 Og over deg og ditt folk og din fars hus skal Herren la det komme dager som det ikke har vært siden Efraim skilte seg fra Juda – kongen av Assur.» Torn og tistel 18 Den dagen skal det skje at Herren plystrer på fluene ved elveosene i Egypt og på biene i Assur. 19 Alle skal komme og slå seg ned i bratte gjel og fjellkløfter, i alle tornekratt og på alle vanningsplasser. 20 Den dagen skal Herren barbere med en kniv han har leid på den andre siden av Storelven, med kongen av Assur, alt hår både på hodet og mellom beina, ja, også skjegget skal kniven ta bort. 21 Og den dagen skal en mann kunne holde en kvige og et par sauer, 22 og de skal gi så mye melk at han kan spise rømme. Ja, rømme og honning skal de spise, alle de som er tilbake i landet. 23 Og den dagen skal det skje at hvert sted der det nå er tusen vinstokker, verdt tusen sjekel sølv, skal det bare være torn og tistel. 24 Med pil og bue går en dit, for landet er fullt av torn og tistel. 25 Og alle liene som ble hakket opp med hakker, dit kan du ikke komme mer av frykt for torn og tistel. Nå skal okser slippes løs der, og sauene skal tråkke ned. |
| < Forrige kapittel | Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!