En ulykke truer
1 Berg dere, Benjamins sønner,
kom dere bort fra Jerusalem!
Blås i horn i Tekoa,
reis en merkestang på Bet-Hakkerem!
en veldig ødeleggelse.
2 Jeg gjør ende på Sions datter,
den fine, forvente damen.
3 Til henne skal gjetere komme
med saueflokkene sine.
De slår opp telt omkring henne
og hver beiter snaut sitt stykke.
4 «Lys hellig krig mot henne!
Kom, vi angriper midt på dagen!»
«Ve oss, det lir mot kveld,
og skyggene blir lange.»
5 «Kom, så går vi til angrep i natt
og ødelegger byens borger.»
6 Så sier Herren, Allhærs Gud:
Fell trær og bygg opp en voll
til beleiringen av Jerusalem!
Byen skal kreves til regnskap,
den er full av vold og urett.
7 Som en kilde lar vannet strømme fram,
lar byen ondskapen strømme.
Der hører en om vold og ran;
stadig ser jeg lidelse og sår.
8 Jerusalem, ta lærdom av dette,
ellers vender jeg meg fra deg
og gjør deg til en ørken,
til et land der ingen kan bo.
Advarsel til dem som ikke vil høre
9 Så sier Herren, Allhærs Gud:
Hold etterhøst som på et vintre,
hold etterhøst på Israels rest!
Gå over rankene igjen med hånden
lik en som plukker druer!
10 «Hvem skal jeg tale til
og advare slik at de hører det?
Deres ører er uomskåret,
de kan ikke høre etter.
De driver spott med Herrens ord
og bryr seg ikke om det.
11 Men jeg er fylt av Herrens harme.
Jeg greier ikke å holde den tilbake.»
Så øs den ut over barna på gaten
og over hele ungdomsflokken!
Både mann og kvinne skal fanges,
gamle menn og oldinger.
12 Husene deres skal overgis til andre,
jordene og kvinnene med.
For nå rekker jeg hånden ut
mot dem som bor i landet,
lyder ordet fra Herren.
13 Alle sammen, små og store,
søker urett vinning.
Profeter og prester farer alle med svik.
14 Lettvint vil de lege
skaden i mitt folk
når de sier: «Fred, fred!»
– og så er det ingen fred.
15 De skal bli til skamme,
for de har gjort avskyelige ting.
Likevel skjemmes de ikke,
de eier ikke skam i livet.
Derfor skal de falle som de andre;
på den tid jeg krever dem til regnskap,
skal de stupe, sier Herren.
Spør etter de gamle stiene!
16 Så sa Herren:
Still dere på veiene og se!
Spør etter de gamle stiene,
etter veien til det gode!
Gå på den, så finner dere hvile.
Men de svarte: «Vi vil ikke gå der.»
17 Jeg satte vaktmenn over dere og sa:
«Lytt når hornet gjaller!»
Men de svarte: «Vi vil ikke lytte.»
18 Hør derfor, dere folkeslag,
og dere som er samlet,
merk dere det som skal skje iblant dem.
19 Lytt, du jord!
Nå fører jeg ulykke over dette folket,
en frukt av deres onde tanker.
For de lyttet ikke til mine ord
og ringeaktet min lov.
20 Hva skal jeg med røkelse fra Saba
og det beste krydder fra fjerne land?
Brennofrene dere bringer, vil jeg ikke ha,
slaktofrene bryr jeg meg ikke om.
21 Derfor sier Herren:
Se, jeg legger snublesteiner
for dette folket, så det faller;
fedre og sønner skal miste livet,
granne skal dø
sammen med granne.
Fienden fra nord
22 Så sier Herren:
Det kommer et folk fra landet i nord,
et mektig folk bryter opp
fra jordens ytterste ende.
23 Spyd og bue har de i hånden,
grusomme er de og skåner ingen.
Larmen av dem lyder som havdur,
på hester kommer de ridende.
Rustet som stridsmenn rykker de fram
imot deg, Sions datter.
24 Da vi hørte ryktet om dem,
ble våre hender kraftløse.
Vi ble grepet av angst,
vi skalv som en fødende kvinne.
25 Gå ikke ut på marken
og ferdes ikke på veien;
for fienden har sverd,
rundt omkring rår redsel.
26 Bind sørgeplagg om deg, mitt folk,
og velt deg i støvet!
Hold sørgehøytid med bitter klage
som når det eneste barnet dør.
For brått skal han som herjer,
komme over dere.
Profeten skal prøve folket
27 Jeg har satt deg til å prøve mitt folk
lik en som prøver gull;
du skal kjenne og prøve deres ferd.
28 Trassige opprørere er de alle,
de går rundt og baktaler folk;
de er som bronse og jern
og bærer seg ondt at, alle sammen.
29 Belgen blåser,
men blyet er uberørt av ilden.
Det nytter ikke å smelte,
de onde skilles ikke ut.
30 De skal kalles vraket sølv,
for Herren har vraket dem.