Hvorfor anklager du meg?
1 Jeg er inderlig lei av livet.
Nå lar jeg min klage få fritt løp,
jeg vil tale ut, bitter i sinn.
2 Jeg sier til Gud: Fordøm meg ikke!
La meg få vite hvorfor du anklager meg.
3 Har du noen glede av å gjøre urett,
av å vrake det som du selv har frembrakt,
og la lyset skinne over de ondes planer?
4 Har du da øyne som en skapning,
ser du slik som mennesker ser?
5 Er dine dager som menneskets dager
og dine leveår som mannens år,
6 siden du leter etter skyld hos meg
og spør etter mine synder?
7 Du vet at selv om jeg er uskyldig,
kan ingen berge meg ut av din hånd.
8 Det er du som har formet og skapt meg,
og så snur du om og utsletter meg!
9 Husk, du har laget meg av leire,
og så lar du meg bli til jord igjen!
10 Du lot meg renne ut som melk
og løpe sammen som ost.
11 Du kledde meg med hud og kjøtt
og vevde ben og sener i meg.
12 Du gav meg liv og var trofast mot meg,
omhyggelig vernet du min ånd.
13 Men dette gjemte du i ditt hjerte,
jeg vet du hadde det i sinne:
14 Om jeg syndet, ville du vokte på meg
og ikke frikjenne meg for skyld.
15 Ve meg om jeg var skyldig!
Og selv om jeg hadde rett,
kunne jeg ikke løfte hodet.
Jeg er mett av skam og full av smerte.
16 Om jeg likevel løftet hodet,
ville du jage meg som en løve
og opptre underlig mot meg igjen.
17 Du ville føre nye vitner mot meg,
vise meg økende uvilje
og stadig sende dine hærer mot meg.
18 Hvorfor lot du meg komme ut av mors liv?
Å, om jeg var død før noen fikk se meg!
19 Da hadde det vært som om jeg aldri var til,
fra mors liv var jeg blitt ført til graven.
20 Hvor få mine levedager er!
Å, om han ville la meg være,
så jeg kunne få litt glede
21 før jeg går bort til det belgmørke landet,
som jeg aldri vender tilbake fra,
22 et land så dystert som svarte natten,
der det er stummende mørke og forvirring,
og hvor lyset er mørkt som natten.