Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Job

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Job: Han ler når uskyldige fortviler
9Job tok til orde og sa:
          
   
 2 Jeg vet godt hvordan det er.
          Kan et menneske ha rett mot Gud?
          
   
 3 Ville det føre sak mot ham,
          så kunne det ikke svare på et eneste ord av tusen.
          
   
 4 Dyp er hans visdom, og stor er hans kraft.
          Hvem trosser ham og slipper fra det?
          
   
 5 Han flytter fjell før de vet av det,
          velter dem i sin vrede.
          
   
 6 Han rister jorden ut av lage,
          jordens søyler skjelver.
          
   
 7 Han byr solen at den ikke skal gå opp,
          og setter segl for stjernene.
          
   
 8 Han alene spente himmelen ut
          og gikk på havets bølger.
          
   
 9 Han skapte Bjørnen og Orion,
          Sjustjernen og sørhimmelens stjernebilder.
          
   
10 Han gjør storverk ingen kan granske,
          og under ingen kan telle.
          
   
11 Han går forbi meg, jeg ser det ikke.
          Han drar fram, jeg merker ham ikke.
          
   
12 Han river bort, hvem kan hindre ham?
          Hvem kan si til ham: «Hva er det du gjør?»
          
   
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake,
          selv Rahabs hjelpere må bøye seg for ham.
          
   
14 Skulle vel jeg kunne svare,
          velge mine ord mot ham?
          
   
15 Selv om jeg hadde rett, kunne jeg ikke svare,
          jeg måtte be min dommer om nåde.
          
   
16 Selv om jeg utfordret og han måtte svare,
          tror jeg ikke han ville ha lyttet til meg,
          
   
17 han som knuser meg i stormen,
          gir meg sår på sår uten grunn,
          
   
18 nekter meg å trekke pusten,
          fyller meg med bitter smerte.
          
   
19 Gjelder det styrke, så har han den.
          Gjelder det rett, kan han si: «Hvem stevner meg?»
          
   
20 Selv om jeg har rett, erklærer min munn meg skyldig.
          Er jeg uskyldig, dømmer den meg som falsk.
          
   
21 Jeg er uskyldig, men kjennes ikke ved meg selv,
          jeg forakter mitt eget liv.
          
   
22 Det går ut på ett. Derfor sier jeg:
          Uskyldig eller skyldig – han utsletter begge.
          
   
23 Han sender en flom av brå død,
          spotter når uskyldige fortviler.
          
   
24 Jorden er lagt i den lovløses hånd.
          Han dekker til dommernes øyne.
          Om det ikke er han, hvem er det da?
          
   
25 Mine dager går fortere enn noen kan løpe.
          De flyr av sted uten glimt av glede.
          
   
26 De farer av sted som sivbåter,
          som en ørn når den stuper mot byttet.
          
   
27 Jeg sier til meg selv: «Glem klagen,
          løft hodet og vær glad!»
          
   
28 Likevel frykter jeg smertene,
          jeg vet at du ikke frikjenner meg.
          
   
29 Jeg blir jo kjent skyldig.
          Hvorfor skal jeg da streve forgjeves?
          
   
30 Om jeg så vasket meg i snøvann
          og renset hendene med lut,
          
   
31 kaster du meg i gjørmegraven
          så klærne mine avskyr meg.
          
   
32 Ja, han er ikke et menneske som jeg,
          så jeg kan gi ham svar
          og vi kan møtes i retten.
          
   
33 Det finnes ingen dommer
          som kan legge hånden på oss begge.
          
   
34 Holdt han kjeppen sin borte fra meg
          så hans redsler ikke skremte meg,
          
   
35 da kunne jeg tale uten frykt.
          Nå kan jeg ikke det.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.