Herren har straffet i sin vrede
1 Å, hvor Herren i sin vrede
har hyllet Sion i mørke skyer.
Han har kastet Israels pryd
fra himmelen ned på jorden.
Sin fotskammel kom han ikke i hu
på sin vredes dag.
2 Herren har uten skånsel
ødelagt alle Jakobs bosteder.
I sin harme rev han ned
alle festningene for folket i Juda.
Han jevnet dem med jorden
og vanæret riket og dets stormenn.
3 I brennende vrede hogg han av
hvert horn i Israel.
Da fienden rykket fram,
trakk han sin høyre hånd tilbake.
I Jakob tente han en ild
som flammet opp
og fortærte rundt omkring.
4 Som en fiende spente han buen
og løftet sin høyre hånd.
Som en motstander drepte han
alt det vi frydet oss over å se.
Over Sion-datterens telt
øste han sin harme ut som ild.
5 Herren viste seg som en fiende
og gjorde ende på Israel.
Han ødela alle borgene i landet
og utslettet festningene.
Sorg og sut hopet han opp
over Judas datter.
6 Han herjet sin hytte som en ribber en hage,
tilintetgjorde sitt samlingssted.
Herren lot folk på Sion glemme
både høytid og sabbat.
I sin harme og vrede
har han vanæret konge og prest.
7 Herren forkastet sitt alter
og oppgav sin helligdom.
Borgmurene i byen
overgav han i fiendens hånd.
De ropte høyt i Herrens hus
som på en høytidsdag.
8 Herren satte seg fore
å ødelegge muren for Sions datter.
Han strakte målesnoren ut
for å rive ned
og trakk ikke hånden tilbake.
Han spredte sorg over voll og mur,
og nå er de sunket sammen.
9 Byens porter er sunket i jorden,
bommene har han sprengt og knust.
Konge og stormenn er i fremmed land,
det er ingen rettledning å få.
Profetene får ikke lenger
syner fra Herren.
10 De eldste i folket på Sion
sitter tause på jorden.
De strør mold på hodet
og binder sørgeplagg om livet.
De unge piker i Jerusalem
bøyer sitt hode mot jorden.
11 Øynene mine forgår av gråt,
det gjærer i mitt indre.
Mitt mot og min kraft er borte
fordi mitt folk er brutt sammen,
for både barn og spedbarn
siger om i byens gater.
12 De roper til sine mødre:
«Hvor blir det av brød og vin?»
De siger om som sårede
i byens gater
og trekker sitt siste åndedrag
ved sine mødres bryst.
13 Hvordan skal jeg tale til deg,
hva skal jeg ligne deg med,
du Jerusalems datter?
Hvilken sammenligning skal jeg bruke,
for å trøste deg, Sion, du unge jomfru?
For din skade er stor som havet,
hvem kan lege deg?
14 Løgn og bedrag var synene
som dine profeter forkynte deg.
De åpenbarte ikke din skyld,
så de kunne vende din lagnad.
Nei, tomme, villedende spådomsord
fikk de om deg i synene sine.
15 Alle som drar forbi på veien,
slår hendene sammen når de ser deg.
De spotter Jerusalems datter
og rister på hodet av henne:
«Er dette den byen som ble kalt
den fullkomne skjønnhet, en fryd for all verden?»
16 Alle dine fiender
spiler opp gapet mot deg.
De piper, skjærer tenner og sier:
«Vi har utslettet henne.
Ja, dette er dagen vi ventet på,
vi har fått oppleve den.»
17 Herren har gjort det han tenkte,
han har oppfylt det ord
som han forkynte for lenge siden.
Uten skånsel rev han ned.
Han lot fienden more seg over deg
og løftet dine motstanderes horn.
18 Rop av hjertet til Herren,
klag din nød, du Sions datter!
La tårene strømme som bekker
både dag og natt!
Unn deg ikke hvile,
la ikke ditt øye få ro!
19 Stå opp, rop høyt om natten,
når nattevaktene begynner.
La det komme fram for Herren,
det som fyller ditt hjerte.
Løft dine hender til ham
og be om livet for dine småbarn,
som utmattet av sult
siger om på alle gatehjørner.
20 Se, Herre, og legg merke til
hvem du behandler så ille.
Skal kvinner spise sine barn,
de små som de bærer på armen?
Skal prest og profet bli drept
i Herrens helligdom?
21 Unge og gamle ligger på jorden,
midt i gatene.
Mine unge piker og gutter
er nå falt for sverd.
Du drepte dem på din vredes dag,
da du slaktet uten skånsel.
22 Som du samler folket på en festdag,
slik sendte du redsler mot meg.
Ingen slapp unna og berget seg
på Herrens vredes dag.
Barna som jeg hadde båret og fostret,
gjorde fienden ende på.