Fjerde song
Alef
4א
1 Gullet har mista sin glans,
det fine gullet er forandra!
Dei heilage steinane ligg strødde
på alle gatehjørne.
Bet
ב
2 Sions utvalde søner,
verde si vekt i gull,
blir rekna som leirkar,
eit verk av pottemakarhand!
Gimel
ג
3 Jamvel sjakalar held spenane fram,
dei lèt ungane suga.
Men folket, mi dotter, har vorte hjartelaust
som strutsen i ørkenen.
Dalet
ד
4 Spedborna er tørste,
tunga klistrar seg til ganen.
Småborna tiggar om brød,
men ingen gjev dei ein bit.
He
ה
5 Dei som åt lekre retter,
fell om i gatene.
Dei som vart fostra opp i skarlak,
kastar seg over dungane.
Waw
ו
6 Skulda til folket, mi dotter,
er større enn synda i Sodoma,
som brått vart øydelagd
utan at nokon hadde rørt henne.
Zajin
ז
7 Dei innvigde i folket mitt var reinare enn snø,
meir skinande enn mjølk.
Kroppen deira var raudare enn korallar,
lemene var av safir.
Het
ח
8 Dei har vorte svartare enn sot,
ein kjenner dei ikkje att på gata.
Huda strammar seg om knoklane,
ho har vorte tørr som ved.
Tet
ט
9 Betre var det å falla for sverd
enn å falla for svolt,
tærast bort og drepast
av åkrar utan grøde.
Jod
י
10 Kjærlege kvinner
koker borna sine,
dei har vorte maten deira.
Folket, mi dotter, er knust.
Kaf
כ
11 Herren har aust av sin harme,
tømt ut sin brennande vreide.
Han har sett fyr på Sion,
grunnvollane øydest i eld.
Lamed
ל
12 Ingen konge på jorda,
ingen i heile verda trudde
at ein motstandar eller fiende
kunne koma inn gjennom Jerusalems portar.
Mem
מ
13 Det hende fordi profetane synda
og prestane førte skuld over seg.
Dei lét blodet av rettferdige
renna i byen.
Nun
נ
14 Blinde flakkar dei om i gatene,
tilsølte med blod,
ingen kan røra
kleda deira.
Samek
ס
15 «Av vegen! Urein!» ropar folk til dei.
«Av vegen! Ikkje rør!»
Dei rømmer og vildrar omkring.
Alle folkeslag seier: «Dei får ikkje bu her.»
Pe
פ
16 Herren sjølv har spreidd dei,
han vil ikkje sjå dei lenger.
Dei vørde ikkje prestane
og var ikkje nådige mot dei gamle.
Ajin
ע
17 Vi held ut, auga blir såre,
vi ser fåfengt etter hjelp.
Vi har stått på vakt og speida
etter eit folk som ikkje kunne hjelpa.
Tsade
צ
18 Dei vakta kvart steg vi tok,
vi kunne ikkje gå på gatene våre.
Enden var nær, vår tid var ute,
ja, enden var komen.
Qof
ק
19 Dei som jaga oss, var snarare
enn ørnane under himmelen.
Over fjella forfølgde dei oss,
i ørkenen låg dei og lurte på oss.
Resj
ר
20 Herrens salva, vår pust,
vart fanga i gravene deira.
Det var om han vi sa:
«I hans skugge skal vi leva mellom folka.»
Sjin
ש
21 Fryd og gled deg, dotter Edom,
du som bur i landet Us.
Men begeret kjem til deg òg,
du skal bli full og kle deg naken.
Taw
ת
22 Di skuld er betalt, dotter Sion,
aldri meir vil han føra deg bort.
Men di skuld, dotter Edom, straffar han deg for,
dine synder viser han fram.