Kongesønnens bryllup
1 Igjen talte Jesus til dem i lignelser: 2 «Himmelriket kan lignes med en konge som skulle holde bryllup for sin sønn. 3 Han sendte sine tjenere til de innbudte og bad dem komme til bryllupet. Men de ville ikke komme. 4 Da sendte han andre tjenere ut som skulle si til de innbudte: Festmåltidet har jeg gjort i stand, oksene og gjøfeet er slaktet, og alt er ferdig. Kom til bryllupet! 5 Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker og en til sin forretning. 6 De andre la hånd på tjenerne, mishandlet dem og slo dem i hjel. 7 Da ble kongen harm og sendte ut sine tropper som drepte disse morderne og brente byen deres. 8 Så sa han til tjenerne: Festen er gjort i stand, men de innbudte var ikke verdige. 9 Gå derfor ut på veikryssene, og innby til bryllupet alle dere treffer. 10 Og tjenerne gikk ut på veiene og samlet alle de møtte, både onde og gode, så bryllupssalen ble full av gjester.
11 Men da kongen kom inn for å hilse på gjestene, fikk han øye på en som ikke hadde på seg bryllupsklær. 12 Han spurte ham: Min venn, hvordan er du kommet hit inn uten bryllupsklær? Men han tidde. 13 Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham, og kast ham ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner. 14 For mange er kalt, men få er utvalgt.»
Er det tillatt å betale skatt til keiseren?
15 Da gikk fariseerne bort, og de ble enige om at de ville fange ham i ord. 16 De sendte disiplene sine til ham sammen med noen herodianere, og lot dem si: «Mester, vi vet at du sier det som er sant, og virkelig lærer hva som er Guds vei. Du bryr deg ikke om hva andre mener, for du tar ikke hensyn til person eller rang. 17 Si oss da hva du mener om dette: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» 18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: «Dere hyklere, hvorfor setter dere meg på prøve? 19 Vis meg mynten som skatten betales med.» De rakte ham en denar, 20 og han spurte: «Hvem er det som har sitt bilde og sitt navn her?» 21 «Keiseren,» svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» 22 De ble forundret over dette svaret og gikk sin vei.
De dødes oppstandelse
23 Samme dag kom noen saddukeere til ham; det er de som hevder at det ikke er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål. 24 «Mester,» sa de, «Moses har sagt: Om en mann dør barnløs, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. 25 Nå var det en gang sju brødre hos oss. Den eldste giftet seg, men døde barnløs, og etterlot sin kone til den nest eldste broren. 26 Det samme hendte med ham, og med den tredje, ja, med alle sju. 27 Sist av dem alle døde kvinnen. 28 Når de så oppstår, hvem av de sju skal da ha henne som hustru? Alle har jo vært gift med henne.»
29 Men Jesus svarte: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt. 30 For etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen. 31 Og har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: 32 Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.» 33 Folkemengden som hørte dette, var full av undring over hans lære.
De to store bud
34 Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. 35 En av de lovkyndige blant dem ville sette ham på prøve og spurte: 36 «Mester, hvilket bud er det største i loven?» 37 Han svarte: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. 38 Dette er det største og første bud. 39 Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. 40 På disse to bud hviler hele loven og profetene.»
Hvem Messias er
41 Mens fariseerne var samlet, spurte Jesus dem: 42 «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» «David,» svarte de. 43 «Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham herre?» spurte Jesus. «Han sier jo:
44 Herren sa til min herre:
Sett deg ved min høyre hånd
til jeg får lagt dine fiender
under dine føtter.
45 Om nå David kaller Messias for herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» 46 Men ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dagen våget ikke noen å spørre ham mer.