Folket bekjenner sin synd
9Den tjuefjerde dagen i den samme måneden samlet israelittene seg til faste, kledd i sekkestrie og med jord strødd over seg. 2 De som var av Israels ætt, skilte seg fra alle de fremmede. De sto fram og bekjente sine synder og fedrenes skyld. 3 En fjerdedel av dagen sto de hver på sin plass mens det ble lest opp fra lovboken til Herren deres Gud. En annen fjerdedel av dagen bekjente de og tilba Herren sin Gud.
    4 Og Josva, Bani, Kadmiel, Sjebanja, Bunni, Sjerebja, Bani og Kenani steg opp på levittenes podium og ropte med høy røst til Herren sin Gud. 5 Da sa levittene Josva, Kadmiel, Bani, Hasjabneja, Sjerebja, Hodia, Sjebanja og Petahja:

          Stå opp, velsign Herren deres Gud,
          han som er fra evighet til evighet!
          Velsignet være ditt herlige navn,
          som er høyere enn all lov og pris.

    6 Du er Herren, du alene,
          du har skapt himmelen,
          himlenes himmel med hele dens hær,
          jorden og alt som er på den,
          havet og alt som er i det.
          Du gir alle liv,
          himmelens hær tilber deg.

    7 Du er Herren Gud
          som valgte ut Abram,
          som førte ham fra Ur i Kaldea
          og ga ham navnet Abraham.

    8 Du fant at hans hjerte var trofast mot deg,
          og du sluttet en pakt med ham.
          Landet til kanaaneerne,
          hetittene, amorittene, perisittene,
          jebusittene og girgasjittene
          lovet du å gi etterkommerne hans.
          Og du holdt løftet ditt,
          for du er rettferdig.

    9 Du så hvordan fedrene ble plaget i Egypt,
          og du hørte deres skrik ved Sivsjøen.

    10 Du gjorde tegn og under
          med farao og tjenerne hans
          og alt folket i landet.
          For du visste at de handlet i overmot
          mot fedrene våre.
          Du skapte deg et navn
          som varer til denne dag.

    11 Du kløvde sjøen foran dem,
          og de dro gjennom havet
          på tørr grunn.
          Men de som forfulgte dem,
          kastet du i dypet
          som stein
          i det veldige vannet.

    12 I en skysøyle førte du dem om dagen
          og i en ildsøyle om natten;
          den lyste opp veien de skulle gå.

    13 Du steg ned på Sinai-fjellet
          og talte til dem fra himmelen.
          Du ga dem rette ordninger,
          sanne lover,
          gode forskrifter og bud.

    14 Din hellige sabbat kunngjorde du,
          bud, forskrifter og lov ga du dem
          gjennom Moses, din tjener.

    15 Brød fra himmelen ga du dem
          mot sulten,
          og vann lot du strømme fra klippen
          mot tørsten.
          Du bød dem dra inn
          og ta landet i eie,
          det som du med løftet hånd
          hadde lovet dem.

    16 Men de var hovmodige og stivnakket,
          fedrene våre,
          de hørte ikke på dine bud.

    17 De nektet å høre
          og husket ikke dine under,
          som du hadde gjort for dem.
          De var stivnakket
          og tok seg en leder
          for å vende tilbake til slaveriet i Egypt.
          Men du er en Gud som tilgir,
          du er nådig og barmhjertig,
          sen til vrede og rik på miskunn;
          og du forlot dem ikke.

    18 De støpte seg også en kalv
          og sa: «Dette er din gud
          som førte deg opp fra Egypt.»
          Og de spottet grovt.

    19 Men i din store barmhjertighet
          forlot du dem ikke i ørkenen.
          Skysøylen vek ikke fra dem om dagen,
          men førte dem på veien;
          og ildsøylen vek ikke fra dem om natten,
          men lyste opp veien de skulle gå.

    20 Du ga dem din gode Ånd
          for at de skulle få visdom.
          Du nektet dem ikke manna til mat
          og ga dem vann mot tørsten.

    21 Du sørget for dem i førti år,
          i ørkenen manglet de ikke noe.
          Klærne deres ble ikke utslitt,
          og føttene hovnet ikke opp.

    22 Du ga dem folk og kongeriker
          som du lot dem få som grenser.
          De inntok landet til Sihon, kongen i Hesjbon,
          og landet til Og, kongen i Basan.

    23 Du gjorde barna deres tallrike
          som stjernene på himmelen.
          Du førte dem inn i det landet
          som du hadde sagt at fedrene
          skulle komme og ta i eie.

    24 Så kom barna og tok landet i eie.
          Du kuet kanaaneerne,
          de som bodde i landet.
          Og du overga kongene og folkene i landet
          i deres hender,
          så de kunne gjøre med dem som de ville.

    25 De inntok festningsbyer og fruktbar jord
          og tok velfylte hus i eie,
          utgravde brønner og vinmarker,
          olivenlunder og frukttrær i mengder.
          De spiste og ble mette og fete
          og nøt dine gode gaver.

    26 Men de ble trassige
          og satte seg opp mot deg;
          de kastet din lov bak sin rygg.
          De drepte profetene dine
          som advarte dem
          og ville føre dem tilbake til deg.
          Og de spottet grovt.

    27 Da ga du dem i hendene på motstandere
          som undertrykte dem.
          Men i trengselens tid
          ropte de til deg,
          og du hørte dem fra himmelen.
          I din store barmhjertighet
          sendte du befriere
          som frelste dem fra fiendehånd.

    28 Men så snart de hadde fått ro,
          gjorde de igjen
          det som var ondt i dine øyne.
          Du overlot dem i hendene på fiender
          som hersket over dem.
          De ropte igjen til deg,
          og du hørte det fra himmelen
          og reddet dem gang på gang
          i din store barmhjertighet.

    29 Du advarte dem,
          for du ville føre dem tilbake til din lov.
          Men de var hovmodige
          og hørte ikke på dine bud.
          De syndet mot dine lover,
          som gir mennesket liv
          når det følger dem.
          De vendte ryggen til i trass;
          de var stivnakket og ville ikke høre.

    30 Du holdt ut med dem i mange år
          og advarte dem ved din Ånd
          gjennom profetene dine.
          Men de ville ikke lytte,
          så du overga dem i hendene
          på folkene omkring.

    31 Men i din store barmhjertighet
          gjorde du ikke ende på dem,
          og du forlot dem ikke.
          For du er en nådig og barmhjertig Gud.

    32 Og nå, vår Gud,
          du store, mektige og skremmende Gud,
          du som holder pakten og viser godhet,
          se det ikke som noe ubetydelig,
          disse harde tidene som har rammet oss,
          våre konger og ledere,
          våre prester og profeter,
          våre fedre og hele folket,
          fra assyrerkongenes dager
          og til denne dag.

    33 Du var rettferdig
          i alt som kom over oss.
          For du har vist deg trofast,
          men vi har gjort urett.

    34 Våre konger og ledere,
          prester og fedre
          handlet ikke etter din lov.
          De ga ikke akt på dine bud
          og de advarslene du ga dem.

    35 Selv om du ga dem
          et eget rike
          og alle dine gode gaver,
          selv om du ga dem
          det vide og fruktbare landet,
          så tjente de deg ikke
          og vendte seg ikke bort
          fra onde gjerninger.

    36 Se, i dag er vi slaver,
          vi er slaver i landet du ga fedrene våre
          så de skulle spise fruktene
          og alt det gode der.

    37 Den rike avlingen
          går nå til kongene
          som du har satt over oss
          på grunn av syndene våre.
          De hersker som de vil
          over kroppene våre og buskapen vår.
          Vi er i stor nød.
Folket vil leve etter loven
38 På grunn av alt dette gjør vi en avtale og skriver den ned. Det forseglede skrivet er undertegnet av lederne, levittene og prestene våre.

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

Nå lager vi ny nettbibel

Nettbibelen blir ny høsten 2023. Vi ruller ut nye funksjoner fortløpende, og trenger din hjelp til å teste og gi tilbakemelding.

Test på beta.bibel.no

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Nehemja

Nå lager vi ny nettbibel

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag