Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Salomos ordspråk
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31| Neste kapittel > |
FØRSTE SAMLING (Kap. 1–9) 1 Ordspråk fra Salomo, sønn av David og konge i Israel. 2 Til å gi kunnskap om visdom og formaning, til å forstå forstandige ord, 3 til å ta imot formaning som gir innsikt om ærlighet, rettferd og rett, 4 til å gi uvitende vett og den unge kunnskap og omtanke. 5 Den vise skal lytte og øke sin lærdom, den kloke lære å bruke sin tanke 6 så han forstår ordspråk og bildetale, vismenns ord og gåter. 7 Å frykte Herren er begynnelsen til kunnskap, de dumme forakter formaning og visdom. Slå ikke følge med syndere 8 Lytt, min sønn, til din fars formaning, forkast ikke rettledning fra din mor! 9 For det er en vakker krans om hodet, et kjede som pryder halsen din. 10 Min sønn, følg ikke syndere om de lokker deg, 11 om de sier: «Bli med oss, vi legger oss på lur etter blod, vi setter feller for uskyldige uten grunn. 12 Som dødsriket sluker vi dem levende og hele, lik dem som går i graven. 13 Alle slags kostbarheter skal vi få tak i, fylle våre hus med røvet gods. 14 Våg du lykken din hos oss, så skal vi ha felles kasse.» 15 Slå ikke følge med dem, min sønn, sett ikke foten på deres stier! 16 Foten deres løper lett etter det som er ondt, og de er snare til å utøse blod. 17 For det er nytteløst å spenne ut nettet mens fuglene ser det. 18 Men de ligger på lur etter sitt eget blod, de setter feller for seg selv. 19 Slik går det med alle som jakter på vinning, den tar livet av sin eier. Visdommen roper på gaten 20 Visdommen roper høyt på gaten, lar stemmen lyde på alle torg. 21 Hun roper ut midt i larmen, tar til orde ved byportene: 22 Dere uvitende, hvor lenge skal dere elske uvitenhet? Hvor lenge skal spotterne nyte sin spott og dårene hate kunnskap? 23 Vend dere hit når jeg taler til rette! Da lar jeg min pust strømme ut til dere og kunngjør ordene mine for dere. 24 Jeg ropte, men dere ville ikke høre, strakte hånden ut, men ingen lyttet. 25 Dere kastet alle mine råd til side, ville ikke lytte da jeg talte til rette. 26 Derfor skal jeg le når ulykken rammer, og spotte når dere blir slått av redsel, 27 når redsel kommer som et uvær og ulykke som en storm, når nød og trengsel kommer over dere. 28 Da skal de rope, men jeg svarer ikke, de skal lete, men ikke finne meg. 29 For de hatet kunnskap, de valgte ikke å frykte Herren, 30 de ville ikke ha mitt råd, viste ingen respekt da jeg talte til rette. 31 Derfor skal de smake frukten av sin ferd, bli mette av sine egne planer. 32 Den uvitende vender seg bort og mister livet, dåren er sorgløs og går til grunne. 33 Men den som hører på meg, bor trygt, i ro uten redsel for noe ondt. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!