Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Forbannelse og velsignelse
109Til korlederen. Av David. En salme.
        Min Gud, som jeg lovsynger, vær ikke taus!
   
 2 Nå åpner de gudløse munnen mot meg,
        en munn som er full av svik.
        De taler til meg med løgnaktig tunge,
   
 3 omringer meg med hatefull tale
        og kjemper mot meg uten grunn.
   
 4 Til gjengjeld for min kjærlighet
        anklager de meg; men jeg ber.
   
 5 De gjengjelder godt med ondt
        og gir hat igjen for min kjærlighet.
   
 6 Overgi min motstander til en gudløs,
        la en anklager stå ved hans høyre side!
   
 7 La ham gå domfelt fra retten,
        la hans bønn bli regnet som synd!
   
 8 La hans levedager bli få
        og en annen overta hans embete.
   
 9 La hans barn bli farløse
        og hans kone bli enke.
   
10 La barna streife omkring og tigge,
        gå tiggergang fra ødelagt hjem!
   
11 Alt han eier, skal en ågerkar ta;
        og fremmede skal rane
        frukten av hans strev.
   
12 Ingen skal vise ham troskap mer
        eller ynkes over hans farløse barn!
   
13 Hans etterkommere skal ryddes ut,
        deres navn skal utslettes i neste slektledd.
   
14 Herren skal minnes hans fedres skyld,
        hans mors synd skal ikke tas bort.
   
15 Herren skal stadig ha dem for øye,
        minnet om dem skal utslettes fra jorden.
   
16 Han tenkte jo aldri på å vise troskap,
        men forfulgte de arme og fattige,
        og de motløse ville han drepe.
   
17 Han elsket å forbanne
        – la ham selv bli forbannet!
        Han brydde seg ikke om å velsigne
        – la ham aldri bli velsignet!
   
18 Han tok forbannelse på som en kledning,
        – la den trenge inn i hans kropp som vann,
        inn i hans knokler som olje!
   
19 La den bli som en kappe han hyller seg i,
        som et belte han stadig binder om seg.
   
20 La dette være Herrens lønn
        for dem som anklager meg
        og taler ondt imot meg!
   
21 Men, Herre, du min Herre,
        gjør vel mot meg for ditt navns skyld!
        Berg meg i din godhet og trofasthet!
   
22 Jeg er jo arm og fattig,
        mitt hjerte er såret i min barm.
   
23 Jeg svinner som skyggen når dagen heller;
        som en gresshoppe feies jeg vekk.
   
24 Knærne svikter fordi jeg faster,
        min kropp tørker inn av mangel på olje.
   
25 Jeg er blitt til spott for dem,
        de rister på hodet når de ser meg.
   
26 Hjelp meg, Herre, min Gud,
        frels meg i din miskunn!
   
27 Så skal de merke din hånd bak dette
        og skjønne at du har gjort det, Herre.
   
28 Om de forbanner, velsigner du.
        Om de reiser seg mot meg, blir de til skamme,
        og din tjener kan glede seg.
   
29 La mine fiender kle seg i skjensel
        og hylle seg i skam som i en kappe!
   
30 Så vil jeg takke Herren med lovsang,
        midt i mengden vil jeg prise ham.
   
31 For han står ved den fattiges side,
        for å hjelpe ham mot dem som dømmer ham.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.