Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
136Pris Herren, for han er god, evig varer hans miskunn. 2 Pris ham som er Gud over alle guder, evig varer hans miskunn. 3 Pris ham som er Herre over alle herrer, evig varer hans miskunn. 4 Han alene gjør store under, evig varer hans miskunn. 5 Han skapte himmelen med forstand, evig varer hans miskunn. 6 Han bredte jorden ut over vannet, evig varer hans miskunn. 7 Han skapte de store lysene, evig varer hans miskunn, 8 solen til å herske over dagen, evig varer hans miskunn, 9 månen og stjernene til å herske over natten, evig varer hans miskunn. 10 Han slo de førstefødte i Egypt, evig varer hans miskunn, 11 og førte Israel ut derfra, evig varer hans miskunn, 12 med sterk hånd og utstrakt arm, evig varer hans miskunn. 13 Han kløvde Sivsjøen i to, evig varer hans miskunn, 14 førte Israel tvers igjennom, evig varer hans miskunn, 15 og styrtet farao og hans hær ut i Sivsjøen, evig varer hans miskunn. 16 Han førte sitt folk i ørkenen, evig varer hans miskunn. 17 Han slo store konger, evig varer hans miskunn, 18 drepte veldige konger, evig varer hans miskunn, 19 amorittenes konge Sihon, evig varer hans miskunn, 20 kong Og i Basan, evig varer hans miskunn, 21 og ga deres land til eiendom, evig varer hans miskunn, 22 til eiendom for Israel, sin tjener, evig varer hans miskunn. 23 Han tenkte på oss da vi var fornedret, evig varer hans miskunn, 24 og rev oss ut av våre fienders vold, evig varer hans miskunn. 25 Han gir mat til alt som lever, evig varer hans miskunn. 26 Pris Gud i himmelen, evig varer hans miskunn. |
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
31. mars 2023
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. ... Vis hele teksten
6En røst sier: «Rop ut!» Jeg svarer: «Hva skal jeg rope?» «Alle mennesker er gress, all deres troskap er som blomsten på marken. 7Gresset tørker bort, blomsten visner når Herrens ånde blåser på den. Sannelig, folket er gress. 8Gresset tørker bort, blomsten visner, men ordet fra vår Gud står fast for evig.» 9Gå opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Løft din røst med kraft, Jerusalems gledesbud! Løft din røst, vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, deres Gud!»
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. ... Vis hele teksten
6Ei røyst seier: «Rop ut!» Eg seier: «Kva skal eg ropa?» «Alle menneske er gras, all deira truskap er som blomen på marka. 7Graset tørkar bort, blomen visnar når Herrens ande blæs på han. Sanneleg, folket er gras. 8Graset tørkar bort, blomen visnar, men ordet frå vår Gud står evig fast.» 9Gå opp på eit høgt fjell, du Sions gledebod! Lyft di røyst med kraft, Jerusalems gledebod! Lyft di røyst, ver ikkje redd! Sei til byane i Juda: «Sjå, dykkar Gud!»
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. ... Vis hele teksten
6Jietna dadjá: Sártno! Mun jearan: “Maid mun galggan sárdnut?” – Olmmoš lea dego rássi, nohkavaš nugo gietti lieđđi. 7Rássi goiká, lieđđi goldná go Hearrá vuoiŋŋahat bossu dasa. Duođaid, álbmot lea rássi. 8Rássi goiká, lieđđi goldná, muhto min Ipmila sátni bissu agálaš áigái. 9Goarkŋo alla várrái, Sion, don gii buvttát illusága! Gulat illusága alla jienain, Jerusalem! Čuorvvo, ale bala, gulat Juda gávpogiidda: Din Ipmil boahtá!