Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

I dine hender
31Til korlederen. En Davids-salme.
   
 2 Herre, jeg tar min tilflukt til deg,
        la meg aldri bli til skamme!
        Frels meg i din rettferdighet!
   
 3 Vend øret til og hør meg,
        skynd deg og fri meg ut!
        Vær et fjell hvor jeg finner vern,
        en festning til min frelse.
   
 4 Du er jo mitt berg og min borg,
        for ditt navns skyld fører og leder du meg.
   
 5 Løs meg av garnet de satte for meg!
        Det er du som er mitt vern.
   
 6 I dine hender overgir jeg min ånd,
        du forløser meg, Herre, du trofaste Gud.
   
 7 Jeg hater dem som dyrker
        falske og kraftløse guder.
        Til Herren setter jeg min lit.
   
 8 Jeg vil juble og glede meg
        over din trofasthet,
        for du har sett min nød
        og tatt deg av meg i min trengsel.
   
 9 Du gav meg ikke i fiendens hånd,
        men lot meg ferdes i åpent land.
   
10 Vær meg nådig, Herre, for jeg er i nød!
        Mitt øye sløves av bitter sorg,
        ja, også min sjel og min kropp.
   
11 I bekymring svinner mitt liv,
        årene går med sukk.
        Min styrke svikter på grunn av min skyld,
        og bena i min kropp blir veike.
   
12 Jeg blir til spott for mine fiender,
        til hån for alle mine granner.
        For dem som kjenner meg, er jeg en gru,
        på gaten går folk av veien for meg.
   
13 Jeg er glemt og ute av sinn som en død,
        jeg ligner et kar som er knust.
   
14 Jeg hører mange som hvisker
        – å, redsel på alle kanter! –
        når de samrår seg imot meg
        og tenker på å ta mitt liv.
   
15 Herre, jeg setter min lit til deg;
        jeg sier: «Du er min Gud.»
   
16 Mine tider er i din hånd;
        fri meg fra fiender som jager meg!
   
17 La ditt ansikt lyse over din tjener,
        frels meg i din trofasthet!
   
18 La meg ikke bli til skamme, Herre,
        når jeg roper til deg!
        La de gudløse bli til skamme
        og tause gå til dødsriket!
   
19 Løgnaktige lepper skal bli stumme,
        de som med hovmod og ringeakt
        taler frekt mot de rettskafne.
   
20 Herre, hvor stor din godhet er
        som du har beredt for dem som frykter deg,
        og vist mot dem som søker tilflukt hos deg
        like for menneskenes øyne.
   
21 Du skjuler dem i ditt åsyns ly
        mot menneskers svik og list;
        du gjemmer dem i din hytte
        mot angrep av onde tunger.
   
22 Lovet være Herren, som på underfull måte
        viste meg troskap i en kringsatt by.
   
23 Jeg tenkte i min angst:
        «Jeg er støtt bort fra dine øyne.»
        Men du hørte min inderlige bønn
        da jeg ropte til deg om hjelp.
   
24 Elsk Herren, alle hans fromme!
        Herren bevarer de trofaste,
        men dem som farer fram i hovmod,
        gir han igjen i fullt mål.
   
25 Vær sterke og frimodige,
        alle dere som venter på Herren.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.