Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Du er min hjelper
40Til korlederen. En Davids-salme.
   
 2 Jeg ventet og håpet på Herren,
        han bøyde seg til meg og hørte mitt rop.
   
 3 Han drog meg opp av fordervelsens grav,
        opp av den dype gjørmen.
        Han satte mine føtter på fjell
        og lot meg gå med faste skritt.
   
 4 Han la i min munn en ny sang,
        en lovsang for vår Gud.
        Mange skal se det og frykte
        og sette sin lit til Herren.
   
 5 Salig er den mann som stoler på Herren
        og ikke holder seg til de stolte,
        til dem som faller fra i løgn.
   
 6 Herre, min Gud,
        mange under har du gjort,
        og mange tanker har du til vårt beste;
        ingen kan måle seg med deg.
        Vil jeg tale og fortelle om dem,
        er de så mange at de ikke kan telles.
   
 7 Slaktoffer og gave bryr du deg ikke om,
        – du har åpnet mitt øre;
        brennoffer og syndoffer krever du ikke.
   
 8 Da sa jeg: «Se, her kommer jeg.
        I bokrullen er det skrevet om meg.
   
 9 Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst,
        jeg har din lov i mitt hjerte.»
   
10 Jeg forkynte budskapet om frelsen
        i den store forsamling.
        Jeg lukket ikke mine lepper;
        Herre, det vet jo du.
   
11 Din rettferd holdt jeg ikke for meg selv,
        jeg talte om din troskap og frelse.
        Din miskunn og sannhet forkynte jeg
        i den store forsamling.
   
12 Herre, du vil ikke
        ta din barmhjertighet fra meg.
        Din miskunn og din sannhet
        skal stadig verne meg.
   
13 For jeg er omgitt av talløse trengsler,
        mine misgjerninger tar meg igjen,
        – jeg kan ikke lenger løfte blikket;
        de er flere enn hårene på mitt hode.
        Motet har sviktet meg.
   
14 Vis meg velvilje, Herre, og fri meg ut!
        Skynd deg å hjelpe meg, Herre!
   
15 La alle som står meg etter livet,
        bli til spott og spe!
        La dem som ønsker å ødelegge meg,
        trekke seg tilbake med vanære!
   
16 De som håner meg og roper «ha-ha»,
        skal stivne av skrekk og skam.
   
17 Men la alle som søker deg,
        fryde og glede seg i deg!
        La dem som elsker din frelse,
        alltid si: «Stor er Herren!»
   
18 Jeg er hjelpeløs og fattig,
        men Herren har omsorg for meg.
        Du er min hjelper og redningsmann;
        dryg ikke lenger, min Gud!
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.