Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Guds trofasthet mot et troløst folk
78En læresalme av Asaf.
        Lytt, mitt folk, til min lære,
        vend øret til ordene fra min munn!
   
 2 Jeg vil åpne munnen og tale i bilder,
        bære fram gåtefull tale fra gammel tid.
   
 3 Det vi har hørt og kjenner til,
        det våre fedre har fortalt oss,
   
 4 skjuler vi ikke for deres barn.
        Vi vil fortelle til etterslekten
        om Herrens herlige verk og hans velde,
        om alle de under han har gjort.
   
 5 Han gav sine bud i Jakob
        og satte en lov i Israel.
        Den befalte han våre fedre
        å gjøre kjent for sine barn.
   
 6 Han ville at etterslekten,
        de barn som siden ble født,
        skulle lære loven å kjenne.
        Så skulle de stå fram
        og kunngjøre den for sine barn,
   
 7 for at de kunne sette sin lit til Gud
        og ikke glemme Guds gjerninger,
        men nøye holde hans bud.
   
 8 De skulle ikke bli som sine fedre,
        en trassig og gjenstridig ætt,
        en ætt som ikke var fast i sinn,
        og ikke var trofast mot Gud i sin ånd.
   
 9 Efraims sønner, væpnet med buer,
        tok flukten på stridens dag.
   
10 De holdt seg ikke til Guds pakt
        og nektet å følge hans lov.
   
11 De glemte hans store gjerninger
        og de under han hadde latt dem se.
   
12 Han gjorde under for deres fedre
        på Soan-marken i Egypt.
   
13 Han kløvde sjøen og førte dem over,
        mens han lot vannet stå som en voll.
   
14 Han ledet dem i en sky om dagen,
        og hver natt i en lysende ild.
   
15 Han kløvde fjell i ørkenen
        og gav dem vann å drikke,
        rikelig som fra havdypet under jorden.
   
16 Han lot bekker strømme fram av berget
        og vannet renne som elver.
   
17 Men de holdt ikke opp med å synde mot ham,
        de trosset Den Høyeste i ørkenen.
   
18 Med vitende og vilje
        satte de Gud på prøve
        da de krevde mat etter egen lyst.
   
19 De talte mot ham og sa:
        «Kan Gud dekke bord i ødemarken?
   
20 Han slo på berget så vannet rant,
        og bekkene flommet fram.
        Men kan han også gi oss brød
        og skaffe kjøtt til sitt folk?»
   
21 Da Herren hørte det, ble han harm.
        En ild brøt ut mot Jakob,
        Guds vrede flammet mot Israel,
   
22 fordi de ikke trodde på Gud
        og ikke stolte på hans frelse.
   
23 Så gav han befaling til skyene
        og åpnet himmelens dører;
   
24 han lot det regne manna til føde for dem,
        gav dem korn fra himmelen.
   
25 Englebrød fikk mennesker spise,
        Gud sendte dem mat så de ble mette.
   
26 Han lot østavinden blåse fra himmelen,
        drev sønnavinden fram med sin kraft.
   
27 Han lot kjøtt regne ned til dem som støv,
        flygende fugler som havets sand.
   
28 Midt i leiren lot han dem falle,
        rundt omkring deres boliger.
   
29 De spiste alle og ble mette,
        han sendte dem det de krevde selv.
   
30 Men før de hadde stilt sin trang,
        mens de ennå hadde mat i munnen,
   
31 flammet Guds vrede opp mot dem.
        Han drepte de kraftigste blant dem,
        slo Israels unge stridsmenn til jorden.
   
32 Likevel fortsatte de å synde
        og trodde ikke på hans under.
   
33 Så lot han deres dager svinne som et pust,
        deres leveår ende med forferdelse.
   
34 Når han drepte noen, søkte de ham,
        da vendte de om og spurte etter Gud.
   
35 De tenkte på at Gud er deres klippe,
        at Den Høyeste Gud er deres forløser.
   
36 Likevel bedrog de ham med sine ord
        og løy for ham med sin tunge.
   
37 I sitt hjerte holdt de ikke fast ved ham,
        de var ikke tro mot hans pakt.
   
38 Men han var barmhjertig;
        han tilgav synden
        og gjorde ikke ende på dem.
        Gang på gang holdt han vreden tilbake
        og lot ikke all sin harme bryte fram.
   
39 Han husket at de bare var mennesker,
        et vindpust som farer av sted og blir borte.
   
40 Men de trosset ham ofte i ødemarken
        og voldte ham sorg i ørkenen.
   
41 Om og om igjen satte de Gud på prøve
        og krenket Israels Hellige.
   
42 De husket ikke at han grep inn
        den dagen han fridde dem fra fienden,
   
43 da han viste sine tegn i Egypt,
        sine under på Soan-marken.
   
44 Han gjorde elvene der til blod,
        ingen kunne drikke av bekkene.
   
45 Han sendte mot dem klegg som bet,
        og frosk som herjet blant dem.
   
46 Han gav deres avling til gnageren,
        deres grøde til gresshoppesvermen.
   
47 Han ødela vintrærne deres med hagl
        og morbærtrærne med rimfrost.
   
48 Han sendte sykdom på feet,
        lot buskapen rammes av pest.
   
49 Han sendte mot dem sin brennende harme,
        vrede, forbitrelse og nød,
        en sendeferd av ulykkes-engler.
   
50 Han gav sin vrede fritt løp
        og sparte dem ikke for døden,
        men overgav deres liv til pesten.
   
51 Han slo alle førstefødte i Egypt,
        den beste kraft i hamittenes telt.
   
52 Så lot han sitt folk bryte opp som småfe,
        som en hjord i ørkenen førte han dem.
   
53 Han ledet dem trygt, så de ikke var redde,
        sjøen dekket deres fiender.
   
54 Han førte dem til sitt hellige land,
        til fjellet han vant med sin høyre hånd.
   
55 Andre folk drev han bort for dem;
        han skiftet ut deres land som en arv
        og lot Israels stammer bo i deres telt.
   
56 Men de utfordret og trosset Den Høyeste Gud
        og rettet seg ikke etter hans påbud.
   
57 De falt fra og var troløse som sine fedre,
        de sviktet, lik en bue som blir slakk.
   
58 De krenket ham med sine offerhauger,
        med avgudsbildene egget de ham.
   
59 Gud hørte det og ble harm,
        han vraket Israel helt og fullt.
   
60 Han oppgav den bolig han hadde i Sjilo,
        det teltet han bodde i blant menneskene.
   
61 Sin makt lot han føres bort som bytte,
        sin herlighet gav han i fiendens hånd.
   
62 Han overgav sitt folk til sverdet,
        han var harm på sitt eget folk.
   
63 Ilden fortærte de unge stridsmenn,
        pikene fikk ingen bryllupssang.
   
64 Folkets prester falt for sverdet,
        og enkene fikk ikke holde sørgehøytid.
   
65 Da våknet Herren som av en søvn,
        lik en stridsmann som våkner av rusen.
   
66 Han slo sine motstandere tilbake
        og førte evig skam over dem.
   
67 Han forkastet Josefs telt
        og valgte ikke Efraims stamme.
   
68 Men Juda-stammen valgte han ut
        og Sion-fjellet som han elsker.
   
69 Han bygde sin helligdom himmelhøy,
        lik jorden som han grunnla for alltid.
   
70 Han valgte ut sin tjener David
        og hentet ham fra sauekveen.
   
71 Han tok ham bort fra lamsauene
        og satte ham til hyrde for Jakob, sitt folk,
        for Israel, sin eiendom.
   
72 Og David gjette dem med oppriktig hjerte
        og ledet dem med kyndig hånd.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.