1 Hvor herlig og klar er den høye hvelvingen,
himmelen er et strålende syn.
2 Solen står opp,
den stiger fram og forkynner:
Her er et underverk,
formet av Den høyeste!
3 Ved middagstid bringer solen tørke over jorden;
hvem kan holde stand mot dens brennende hete?
4 Den som fyrer opp en smelteovn,
arbeider i brennende hete.
Tre ganger så sterkt brenner solen over fjellene;
den sender ut glohet damp,
de lysende strålene blender øynene.
5 Stor er Herren, som har skapt den;
ved sitt ord setter han fart på dens bane.
6 Månen viser seg i rette tid,
et evig tegn om vekslende tider.
7 Etter månen fastsettes høytidene,
lyset fra den avtar når den fullender løpet.
8 Månen har gitt måneden sitt navn;
den vokser på underfullt vis og forandres,
et underverk for hærskarene i det høye
der den lyser på himmelhvelvingen.
9 Himmelens skjønnhet er glitrende stjerner,
et strålende smykke på Herrens høye himmel.
10 På Den helliges ord står de der han har bestemt,
og de blir ikke trette av å holde vakt.
11 Se på regnbuen
og lovpris han som laget den,
strålende vakker er den i sin glans.
12 Den omkranser himmelen med sin praktfulle bue.
Den høyestes hender har spent den ut.
13 Ved sin befaling får han snøen til å fyke,
og sine straffende lyn til å jage av sted.
14 Ved den blir forrådskamrene åpnet,
og skyer flyr ut som fugler.
15 Med sin veldige kraft gjør han skyene harde
og knuser dem til hagl.
16 Når Herren trer fram, skakes fjellene,
på hans bud blåser sønnavinden,
17 hans tordenrøst får jorden til å skjelve
som i fødselsrier,
og storm fra nord og virvelvind.
Han lar snøen falle lik dalende fugler,
lik en gresshoppesverm som slår seg ned.
18 Øyet ser i undring hvor vakker og hvit den er,
hjertet kommer i ekstase når den daler ned.
19 Rim strør han ut over jorden lik salt,
og når det fryser, blir det til spisse nåler.
20 Nordavinden blåser kaldt,
da samler det seg is på vannet;
den legger seg til ro på hver dam,
vannet kler den på seg som et panser.
21 Han flekker av fjellene og svir av ødemarken,
lik ilden brenner han gresset.
22 Alt leges raskt av den fuktige tåken,
duggen som faller, frisker opp etter heten.
23 Etter sin plan brakte han dypet til ro
og plantet øyer i det.
24 De som seiler på havet, forteller om dets farer,
og vi undres over det våre ører hører.
25 Der finnes det utrolige og underlige skapninger,
et myldrende mangfold av liv, en verden av havuhyrer.
26 Ved ham lykkes hans sendebud på sin ferd,
og ved hans ord holdes alt ved like.
27 Vi kunne nevne mer,
men aldri bli ferdig,
og til slutt må vi si:
«Han er alt!»
28 Hvordan skal vi makte å gi ham ære?
Han selv er større enn alt han har skapt.
29 Herren vekker frykt, han er stor i velde,
underfull er hans herskermakt.
30 Dere som lovpriser Herren, opphøy ham
av all kraft – han er likevel større.
Dere som opphøyer ham, gjør det med samlende krefter,
bli ikke trette – det har likevel ingen ende.
31 Hvem har sett ham og kan beskrive ham?
Hvem kan si med lovsang hvor stor han er?
32 Mye er skjult, større enn dette,
bare litt av alt hans verk har vi sett.
33 For alt har Herren skapt,
og de gudfryktige har han gitt visdom.