Mørke for fienden, lys for folket
1 Overveldende er dine dommer og vanskelige å forklare,
derfor fór de vill, de sjelene som manglet lærdom.
2 Da de lovløse trodde de kunne undertrykke det hellige folket,
ble de selv bundet av mørke og fanget i en lang natt.
Innestengt under sine tak lå de, som flyktninger fra det evige forsyn.
3 De trodde at de og deres hemmelige synder
var gjemt bak et mørkt forheng av glemsel.
Men de ble vidt spredt, og de ble skrekkslagne,
opprørt over synene de så.
4 Ikke engang den innerste krok som omsluttet dem, kunne verne dem fra redslene.
For skremmende drønn gjallet omkring dem,
og uhyggelige skikkelser med dystre ansikter viste seg.
5 Ingen ild var sterk nok til å makte å spre lys.
Heller ikke stjernene med sine skinnende flammer
maktet å lyse opp den bekmørke natten.
6 Det eneste lyset som trengte seg gjennom,
var en høy og skremmende ild som flammet opp av seg selv.
Så skrekkslagne ble de av dette synet som de aldri før hadde sett,
at de mente det de så, var verre enn alt annet.
7 Deres magiske kunster lå der nytteløse, helt gjort til skamme,
visdommen de hadde skrytt av, ble til spott og spe.
8 De som påsto at de kunne drive ut angst og uro fra syke sjeler,
de var selv så syke av redsel at det var til å le av.
For det som skremte dem, var ikke noe fryktelig,
det var småkryp som taslet forbi og slanger som hveste,
som fikk dem til å skjelve og forgå av angst.
Til og med ut i luften, som ingen kan flykte fra, nektet de å se.
11 For ondskapen er feig; den blir dømt av sitt eget vitnesbyrd,
den blir plaget av samvittigheten og tenker alltid det verste.
12 For frykt er ikke annet enn å gi avkall på hjelpen fra sunn fornuft.
13 Jo mindre håp en har i sitt indre,
desto mer ønsker en å være uvitende
om årsaken til lidelsen en opplever.
14 Gjennom denne natten, som ikke eide noen makt,
og som kom stigende opp fra dødsriket, som heller ikke har makt,
sov alle derfor den samme søvnen.
15 De ble plaget av uhyrer som viste seg,
de ble lammet av en plutselig svikt i sjelen,
for brått og uventet kom redselen over dem.
16 Og samme hvem eller hvor en mann var, falt han sammen og var fanget,
innestengt i et fengsel som ikke var gjort av jern.
17 For enten han var bonde eller gjeter,
eller en arbeider som slet i ødemarken
– alle ble overrumplet av det uunngåelige som måtte komme,
for med én og samme mørkets lenke ble de alle bundet.
18 Om det var vinden som plystret,
fuglenes melodiske sang mellom løvrike greiner,
den rytmiske lyden av vann i sterk bevegelse,
19 voldsom buldring fra steinblokker som raste,
tramping fra løpende dyr de ikke kunne se,
lyden av høye brøl fra ville dyr
eller ekkoet som ble kastet tilbake fra kløftene i fjellet
– alt fikk dem til å lammes av skrekk.
20 For hele verden var opplyst av skinnende dagslys
og holdt uhindret på med sitt arbeid.
21 Bare over disse spredte det seg en tyngende natt,
et bilde på det kommende mørket som ventet dem,
og selv var de en tyngre bør å bære enn mørket.