1 Fra himmelrand til himmelrand strekker hun seg med styrke,
og hun styrer alle ting så vel.
Jeg fikk Visdommen kjær
2 Jeg fikk henne kjær og søkte henne fra jeg var ung.
Jeg ønsket å føre henne hjem til meg som brud,
jeg ble forelsket i skjønnheten hennes.
3 Hun ærer sin høye herkomst ved å leve sammen med Gud,
og han som er hersker over altet, har fattet kjærlighet til henne.
4 Hun er innviet i Guds egen viten,
hun gir ham råd i alt det han gjør.
5 Om rikdom er noe å trakte etter i livet,
hva er mer verdt enn Visdommen, hun som utretter alt?
6 Om klokskap kan utrette mye,
hvem av alle som lever, er en større kunstner enn henne?
7 Om noen elsker rettferdigheten,
er dydene frukter av hennes møye,
for hun lærer bort sindighet og klokskap,
rettferdighet og mot;
noe bedre finnes ikke for menneskene i livet.
8 Om noen ønsker seg rik erfaring,
da vet hun hva som har vært og kan forutsi hva som kommer.
Hun forstår talekunstens vendinger og kan løsningen på alle gåter,
tegn og under vet hun om på forhånd,
og hva som blir utgangen på timer og tider.
9 Derfor bestemte jeg meg for å ta henne med hjem, for å leve sammen med henne.
Jeg visste hun ville gi meg gode råd,
og trøst i sorg og bekymringer:
10 For hennes skyld skal jeg få ære blant folk,
og heder fra de gamle, enda jeg er ung.
11 Som skarp skal jeg regnes når jeg feller dom,
foran øynene til de mektigste skal jeg få beundring.
12 De skal vente når jeg tier og lytte når jeg snakker,
om jeg taler lenge,
skal de legge hånden stille over munnen.
13 På grunn av henne skal jeg få udødelighet,
og etterlate meg evig minne hos dem som kommer etter meg.
14 Jeg skal styre nasjoner, og folkeslag skal legges under meg.
15 Fryktede tyranner skal bli redde når de hører om meg.
Jeg skal vise folket at jeg er god, og at jeg er modig i krig.
16 Når jeg kommer hjem til mitt hus, vil jeg hvile ut hos henne,
for i omgangen med henne er ingen ting bittert,
det er heller ingen smerte i samlivet med henne,
men bare lyst og glede.
17 Dette sa jeg for meg selv,
og tenkte i mitt hjerte:
Udødelig blir den som er Visdommens nærmeste,
18 i hennes vennskap kan en fryde seg over det gode,
i hendene hennes gir strevet en uendelig rikdom,
stadig øvelse i omgangen med henne gir klokskap.
I samvær med hennes ord får menneskene et godt rykte.
Så jeg gikk omkring for å se om jeg kunne få henne med meg hjem.
19 Som barn var jeg vel utviklet,
en sjel hadde jeg fått som var god.
20 Eller mer enn det: Jeg var god, og kom inn i en kropp uten lyter.
21 Jeg skjønte at jeg aldri kunne eie henne på noe vis,
om ikke Gud ga henne som gave.
Men i dette lå klokskapen: Å forstå hvem som gir denne gaven.
Jeg vendte meg til Herren
Derfor vendte jeg meg til Herren og ba til ham,
av hele mitt hjerte sa jeg til ham: