Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Josva

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24

Forrige kapittelNeste kapittel

De tolv steinene
4Da hele folket var kommet vel over Jordan, sa Herren til Josva:  2 «Velg dere tolv menn av folket, én fra hver stamme,  3 og befal dem: Ta opp tolv steiner fra det stedet midt i Jordan hvor prestene står, bær dem med dere over, og legg dem ned der dere slår leir i natt.»
   
 4 Da kalte Josva til seg de tolv mennene han hadde utpekt blant israelittene, én fra hver stamme,  5 og sa til dem: «Gå midt ut i Jordan, foran paktkisten til Herren deres Gud! Ta så opp en stein hver og legg den på skulderen, like mange steiner som det er stammer i Israel.  6 Dette skal være et tegn mellom dere. Når barna deres i morgen spør: Hva betyr disse steinene?  7 skal dere svare: Vannet i Jordan ble borte foran Herrens paktkiste. Da den kom ut i elven, ble vannet i Jordan borte, og disse steinene skal israelittene ha som et minne om det for all fremtid.»
   
 8 Israelittene gjorde som Josva hadde befalt dem. Midt ute i Jordan tok de tolv steiner, like mange som Israels stammer, slik som Herren hadde sagt til Josva. De bar dem med seg til leiren og la dem ned der.  9 Og midt ute i Jordan, på det stedet hvor prestene med paktkisten hadde stått, reiste Josva tolv steiner. De er der den dag i dag.
   
10 Prestene som bar kisten, ble stående midt ute i Jordan til alt det var utført som Herren hadde befalt Josva å si til folket, slik også Moses hadde befalt Josva. Folket skyndte seg over elven. 11 Da alle var kommet over, gikk prestene videre foran folket med Herrens paktkiste. 12 Rubenittene og gadittene og halvparten av Manasses stamme gikk fullt rustet i spissen for israelittene, slik som Moses hadde sagt dem. 13 Omtrent førti tusen mann, væpnet til strid, gikk for Herrens ansikt over elven mot slettene ved Jeriko for å kjempe. 14 Den dagen gjorde Herren Josva stor i israelittenes øyne, og så lenge han levde, fryktet de ham slik de hadde fryktet Moses.
   
15 Herren sa til Josva: 16 «Si til prestene som bærer kisten med vitnesbyrdet, at de skal stige opp av Jordan.» 17 Og Josva befalte prestene: «Stig opp av Jordan!» 18 Med det samme prestene som bar Herrens paktkiste, steg opp av Jordan og satte foten på tørt land, vendte vannet i Jordan tilbake igjen og flommet over sine bredder som før.
   
19 Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. De slo leir i Gilgal, ved Jerikos østgrense. 20 De tolv steinene som de hadde tatt med seg fra Jordan, reiste Josva i Gilgal, 21 og han sa til israelittene: «Når barna deres i morgen spør sine fedre: Hva betyr disse steinene? 22 skal dere forklare det for barna og si: Her gikk israelittene over Jordan på tørt land. 23 Herren deres Gud tørket ut vannet i Jordan for dere til dere hadde gått over, slik Herren deres Gud gjorde med Sivsjøen, som han tørket ut for oss til vi hadde gått over. 24 Dette gjorde han for at alle jordens folk skal skjønne at Herrens hånd er sterk, og for at dere alle dager skal frykte Herren deres Gud.»
Forrige kapittelNeste kapittel

24. januar 2022

Dagens bibelord

1. Korinter 15,3–10

Les i nettbibelen

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. ... Vis hele teksten

3For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, 4at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen etter skriftene, 5og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. 6Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. 7Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. 8Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster. 9For jeg er den minste av apostlene, jeg er ikke verdig til å kalles apostel, for jeg har forfulgt Guds kirke. 10Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.