Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittelNeste kapittel

Herren slutter pakt med Abram
15Etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!»  2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.»  3 Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.»  4 Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.»  5 Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.»  6 Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
   
 7 Og han sa til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.»  8 Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det i arv?»  9 Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge.» 10 Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to. 11 Rovfugler slo ned på skrottene, men Abram drev dem tilbake.
   
12 Da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, redsel og stort mørke falt over ham. 13 Og Gud sa til Abram: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år. 14 Men det folket de må slave for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med stort bytte. 15 Selv skal du gå til dine fedre i fred, du skal bli begravet i høy alder. 16 I det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit. For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.»
   
17 Solen gikk ned, og det ble mørkt. Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom kjøttstykkene. 18 Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, 19 landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, 20 hetittene, perisittene og refaittene, 21 amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»
Note: arving: Betydningen av det hebr. ordet er usikker.
Note: Her gjennomføres et gammelt ritual for en paktsinngåelse. Ved å gå mellom kjøttstykkene påtar partene seg forpliktelser knyttet til pakten, jf. Jer 34,18. Her er det bare Gud som forplikter seg, jf. v. 17. ▶pakt.
Note: en rykende … fakkel: tegn på Guds nærvær. Jf. 2 Mos 19,16.18.
1 Mos 15,18 viser til 1 Mos 12,7+
Note: sluttet … en pakt: Hebr. har «skar en pakt». Jf. v. 9f. fra Egypterelven … Eufrat: Så langt skal Israels rike ha nådd da det var på det største. Jf. Jos 1,4; 2 Sam 8,3.
Note: ▶folkeslag i Kanaan.
Forrige kapittelNeste kapittel

16. september 2021

Dagens Bibelord

Esekiel 37,1–14

Les i nettbibelen

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. ... Vis hele teksten

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. 3Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.» 4Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord! 5Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande. 6Eg fester sener på dykk, legg kjøt på, dreg hud over og gjev dykk andedrag så de blir levande. Då skal de kjenna at eg er Herren.» 7Eg tala profetord, som eg hadde fått bod om. Sjå, eg profeterte, og det tok til å buldra og skjelva. Knoklane la seg inn mot kvarandre, knokkel mot knokkel. 8Eg såg, og sjå! – det kom sener og kjøt på dei, og det drog seg hud over. Men ånd mangla dei. 9Då sa han til meg: «Tal profetord til ånda! Menneske, tal profetisk og sei til ånda: Så seier Herren Gud: Kom, ånd, frå dei fire vindretningane og blås på desse drepne så det kjem liv i dei.» 10Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær. 11Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!» 12Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet. 13Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav! 14Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.