Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Søk
Første Mosebok
Kapittel 151 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50
| Forrige kapittel | Neste kapittel |
Herren slutter pakt med Abram 15Etter at dette hadde hendt, kom Herrens ord til Abram i et syn: «Vær ikke redd, Abram! Jeg er ditt skjold. Lønnen din skal bli stor!» 2 Men Abram svarte: «Herre, min Gud, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og Elieser fra Damaskus er arving til mitt hus.» 3 Og Abram sa: «Du har ikke gitt meg etterkommere. Se, en av husfolkene mine skal arve meg.» 4 Da kom Herrens ord til ham: «Han skal ikke arve deg, men en av ditt eget kjøtt og blod skal arve deg.» 5 Så førte han Abram ut og sa til ham: «Se opp mot himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem!» Og han sa: «Så tallrik skal ætten din bli.» 6 Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet. 7 Og han sa til ham: «Jeg er Herren, som førte deg ut fra Ur i Kaldea for å gi deg dette landet i arv.» 8 Abram sa: «Herre, min Gud, hvordan kan jeg vite at jeg skal få det i arv?» 9 Da svarte han: «Hent meg en treårs kvige, en treårs geit og en treårs vær, en turteldue og en dueunge.» 10 Abram hentet alt dette til ham, skar dyrene i to og la delene rett overfor hverandre. Men fuglene skar han ikke i to. 11 Rovfugler slo ned på skrottene, men Abram drev dem tilbake. 12 Da solen holdt på å gå ned, falt en dyp søvn over Abram. Og se, redsel og stort mørke falt over ham. 13 Og Gud sa til Abram: «Dette skal du vite: Ætten din skal bo som innflyttere i et land som ikke er deres. De skal være slaver og bli plaget av folket der i fire hundre år. 14 Men det folket de må slave for, vil jeg også dømme, og deretter skal de dra ut med stort bytte. 15 Selv skal du gå til dine fedre i fred, du skal bli begravet i høy alder. 16 I det fjerde slektsleddet skal de vende tilbake hit. For amorittenes syndeskyld har ennå ikke fylt sitt mål.» 17 Solen gikk ned, og det ble mørkt. Og se, en rykende ovn kom til syne, og en flammende fakkel fór mellom kjøttstykkene. 18 Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, 19 landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, 20 hetittene, perisittene og refaittene, 21 amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.» 1 Mos 15,1 viser til 5 Mos 33,29, Sal 3,4, Sal 5,13, Sal 18,3, Sal 84,12, Jes 41,10 Note : arving: Betydningen av det hebr. ordet er usikker. 1 Mos 15,5 viser til 1 Mos 13,16+ 1 Mos 15,6 viser til Rom 4,3, Gal 3,6 1 Mos 15,7 viser til 1 Mos 11,31 Note : Her gjennomføres et gammelt ritual for en paktsinngåelse. Ved å gå mellom kjøttstykkene påtar partene seg forpliktelser knyttet til pakten, jf. Jer 34,18. Her er det bare Gud som forplikter seg, jf. v. 17. =pakt. 1 Mos 15,13 viser til 2 Mos 12,40, Apg 7,6 1 Mos 15,14 viser til 2 Mos 3,21f, 2 Mos 11,2, 2 Mos 12,35f 1 Mos 15,15 viser til 1 Mos 25,7f 1 Mos 15,16 viser til 5 Mos 9,4 Note : en rykende … fakkel: tegn på Guds nærvær. Jf. 2 Mos 19,16.18. 1 Mos 15,18 viser til 1 Mos 12,7+ Note : sluttet … en pakt: Hebr. har «skar en pakt». Jf. v. 9f. fra Egypterelven … Eufrat: Så langt skal Israels rike ha nådd da det var på det største. Jf. Jos 1,4; 2 Sam 8,3. Note : =folkeslag i Kanaan. |
| Forrige kapittel | Neste kapittel |
11Men då Kefas kom til Antiokia, sa eg han imot, beint opp i andletet, for oppførselen hans dømde han. ... Vis hele teksten
11Men då Kefas kom til Antiokia, sa eg han imot, beint opp i andletet, for oppførselen hans dømde han. 12Før det kom nokre frå Jakob, heldt han måltid saman med dei heidningkristne. Men då dei kom, trekte han seg bort og heldt seg unna, for han var redd dei omskorne. 13På same måten hykla dei andre jødekristne, så til og med Barnabas vart dregen med i hykleriet deira. 14Men då eg såg at dei ikkje gjekk beint fram etter sanninga i evangeliet, sa eg til Kefas så alle høyrde på: «Når du som er jøde, sjølv ikkje lever som ein jøde, men som ein heidning, korleis kan du då tvinga heidningane til å leva som jødar?» 15Vi er av fødsel jødar og ikkje syndarar av heidningætt. 16Men då vi skjøna at ikkje noko menneske blir rettferdig for Gud ved gjerningar som lova krev, men berre ved trua på Jesus Kristus, då sette vi òg vår lit til Kristus Jesus, så vi kunne seiast rettferdige ved trua på Kristus og ikkje ved lovgjerningar. For ved lovgjerningar blir ikkje noko menneske rettferdig.