Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittelNeste kapittel

Jakob hos Laban
29Så dro Jakob videre og kom til landet der folkene i øst bor.  2 Da fikk han øye på en brønn på marken og tre saueflokker som lå omkring den; for fra den brønnen ga de buskapen vann. Over åpningen lå det en stor stein.  3 Når alle flokkene var samlet der, veltet de steinen bort fra brønnåpningen og lot småfeet drikke. Så la de steinen på plass igjen.  4 Jakob spurte gjeterne: «Hvor er dere fra, brødre?» «Vi er fra Harran», sa de.  5 Så spurte han: «Kjenner dere Laban, sønn av Nahor?» De svarte: «Ja, vi kjenner ham.»  6 «Står det bra til med ham?» spurte Jakob. «Ja, det gjør det», svarte de. «Se, der kommer Rakel, datteren hans, med småfeet!»  7 Da sa han: «Det er jo ennå høylys dag, det er for tidlig å samle buskapen. La småfeet få drikke, og gå med dem på beite!»  8 De svarte: «Det klarer vi ikke før alle flokkene er samlet, så vi får rullet steinen bort fra brønnen. Da kan vi gi småfeet vann.»
   
 9 Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel med småfeet til faren, for det var hun som gjette. 10 Da Jakob fikk se Rakel, datter til morbroren Laban, komme med småfeet hans, gikk han fram, veltet steinen fra brønnåpningen og lot småfeet til morbroren få drikke. 11 Så kysset han Rakel og brast i gråt. 12 Jakob fortalte henne at han var i slekt med faren hennes, og at han var sønn av Rebekka. Da sprang Rakel hjem og fortalte dette til faren. 13 Med det samme Laban fikk høre om Jakob, søstersønnen sin, sprang han imot ham, omfavnet ham og kysset ham og tok ham med seg hjem. Og Jakob fortalte ham alt det som hadde hendt. 14 Da sa Laban til ham: «Du er jo av samme bein og kjøtt som jeg!» Så ble Jakob hos ham en måneds tid.
Jakob og Rakel
15 En dag sa Laban til Jakob: «Selv om du er slektningen min, skal du ikke arbeide for meg uten betaling. Si meg hva du vil ha i lønn!» 16 Nå hadde Laban to døtre. Den eldste het Lea, og den yngste het Rakel. 17 Lea hadde matte øyne, mens Rakel var velskapt og vakker. 18 Jakob var blitt glad i Rakel. Han sa: «Jeg skal arbeide hos deg i sju år for Rakel, den yngste datteren din.» 19 Laban svarte: «Det er bedre at jeg gir henne til deg enn til en annen mann. Bli hos meg!» 20 Så arbeidet Jakob i sju år for Rakel. Årene var som noen få dager i hans øyne, så glad var han i henne.
   
21 Jakob sa til Laban: «Gi meg nå min kone så jeg kan gå inn til henne, for jeg har tjent min tid!» 22 Da samlet Laban alt folket på stedet og laget til festmåltid. 23 Om kvelden tok han datteren Lea og førte henne til Jakob, og han gikk inn til henne. 24 Laban satte Silpa, slavekvinnen sin, til å tjene hos Lea.
   
25 Men da det ble morgen, se, da var det Lea! Jakob sa til Laban: «Hva er det du har gjort mot meg? Var det ikke for Rakel jeg tjente hos deg? Hvorfor har du lurt meg?» 26 Laban svarte: «Vi gjør det ikke slik her hos oss at vi gir bort den yngste før den eldste. 27 La bryllupsuken gå til ende, så skal du få den andre også, mot at du arbeider hos meg i sju år til!» 28 Jakob gjorde som han sa. Han lot bryllupsuken gå til ende, og Laban ga ham datteren Rakel til kone. 29 Laban satte Bilha, slavekvinnen sin, til å tjene hos Rakel. 30 Så gikk Jakob inn til Rakel også, og han elsket Rakel mer enn Lea. Siden arbeidet han hos Laban i sju år til.
Jakobs sønner
31 Da Herren så at Lea ikke ble elsket, åpnet han morslivet hennes; men Rakel var barnløs. 32 Lea ble med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Ruben. «For Herren har sett min nød», sa hun, «nå kommer mannen min til å elske meg.» 33 Hun ble med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: « Herren har hørt at jeg ikke ble elsket; nå har han gitt meg denne sønnen også.» Så kalte hun ham Simon. 34 Siden ble hun med barn igjen og fødte en sønn. Da sa hun: «Nå må da mannen min bli knyttet til meg, siden jeg har født ham tre sønner.» Så kalte hun ham Levi. 35 Enda en gang ble hun med barn og fødte en sønn. Da sa hun: «Denne gangen vil jeg takke Herren.» Derfor kalte hun ham Juda. Nå fikk hun ikke flere barn.
Note: folkene i øst: her om arameere i Nord-Mesopotamia, ellers om nordarabiske stammer som holdt til øst for Kanaan. Jf. Dom 6,3.33.
Note: matte øyne: Det hebr. ordet kan også bety «milde øyne».
Note: Ruben: Navnet betyr «Se, en sønn».
Note: Simon: Navnet ligner det hebr. ordet for «å høre».
Note: Levi: Navnet ligner det hebr. ordet for «å bli knyttet til».
Note: Juda: Navnet ligner det hebr. ordet for «å takke».
Forrige kapittelNeste kapittel

16. september 2021

Dagens Bibelord

Esekiel 37,1–14

Les i nettbibelen

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. ... Vis hele teksten

1Herrens hand kom over meg. Ved Herrens ande førte han meg ut og sette meg ned i ein dal som var full av knoklar. 2Han førte meg omkring mellom dei. Sjå, det låg ei stor mengd med knoklar utover dalen, og dei var heilt tørre. 3Då sa han til meg: «Menneske, kan desse knoklane bli levande att?» Eg svara: «Min Herre og Gud, det veit berre du.» 4Han sa: «Tal profetord over desse knoklane og sei til dei: Tørre knoklar, høyr Herrens ord! 5Så seier Herren Gud til desse knoklane: Sjå! Eg lèt det koma ånd i dykk, så de blir levande. 6Eg fester sener på dykk, legg kjøt på, dreg hud over og gjev dykk andedrag så de blir levande. Då skal de kjenna at eg er Herren.» 7Eg tala profetord, som eg hadde fått bod om. Sjå, eg profeterte, og det tok til å buldra og skjelva. Knoklane la seg inn mot kvarandre, knokkel mot knokkel. 8Eg såg, og sjå! – det kom sener og kjøt på dei, og det drog seg hud over. Men ånd mangla dei. 9Då sa han til meg: «Tal profetord til ånda! Menneske, tal profetisk og sei til ånda: Så seier Herren Gud: Kom, ånd, frå dei fire vindretningane og blås på desse drepne så det kjem liv i dei.» 10Eg tala profetord, som han hadde bode meg. Då kom det ånd i dei, så dei vart levande. Dei reiste seg opp og stod på føtene. Det var ein umåteleg stor hær. 11Så sa han til meg: Menneske, desse knoklane er heile Israelsfolket. Høyr kva dei seier: «Våre knoklar har tørka inn, vår von er knust. Det er ute med oss!» 12Tal difor profetord og sei til dei: Så seier Herren Gud: Sjå, mitt folk, eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav. Så fører eg dykk til Israels-landet. 13Mitt folk, de skal kjenna at eg er Herren når eg opnar gravene dykkar og lèt dykk stiga opp or grav! 14Eg gjev dykk mi ånd, så de blir levande, og lèt dykk finna kvile i dykkar eige land. Då skal de kjenna at eg, Herren, har tala og sett det i verk, seier Herren.