Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Andre Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40

Forrige kapittelNeste kapittel

Gullkalven
32Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.»  2 Aron sa til dem: «Ta gullringene av ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og kom med dem til meg!»  3 Da tok hele folket av seg gullringene som de hadde i ørene, og kom til Aron med dem.  4 Han tok imot gullet, formet det med meisel og støpte en kalv. Så ropte de: «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!»  5 Da Aron så det, bygde han et alter foran kalven og ropte ut: «I morgen er det fest for Herren!»  6 Dagen etter sto folket tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. De satte seg ned for å spise og drikke, og så begynte de å more seg.
   
 7 Da sa Herren til Moses: «Skynd deg ned, for folket ditt, som du førte opp fra Egypt, har gjort noe forferdelig.  8 De har allerede bøyd av fra den veien jeg påla dem å følge. De har laget seg en støpt kalv, kastet seg ned for den, ofret til den og sagt: Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!»  9 Og Herren fortsatte: «Jeg har holdt øye med dette folket, og se, det er et stivnakket folk! 10 Bland deg nå ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortære dem. Men deg vil jeg gjøre til et stort folk.» 11 Da ba Moses om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han sa: « Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har ført ut av Egypt med stor kraft og sterk hånd? 12 Hvorfor skal egypterne kunne si: Det var med onde hensikter han førte dem ut, for å drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jorden. Vend om fra din brennende vrede, og la være å gjøre ondt mot folket ditt! 13 Husk på dine tjenere Abraham, Isak og Israel, og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: Jeg vil gjøre dere til en ætt så tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ætt. De skal eie det for alltid.» 14 Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket.
   
15 Så gikk Moses tilbake, ned fra fjellet med vitnesbyrdet, de to tavlene, i hånden. Det var skrevet på begge sider av tavlene, både på forsiden og på baksiden. 16 Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift, risset inn på tavlene. 17 Da Josva hørte hvordan folket ropte og skrek, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.» 18 Moses svarte:
          «Dette er ikke lyden av seierssang
          og ikke lyden av klagesang;
          det er lyden av en annen slags sang jeg hører.»
19 Da Moses nærmet seg leiren og fikk se gullkalven og dansen, flammet sinnet slik opp i ham at han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet. 20 Så tok han kalven som de hadde laget, kastet den på ilden og malte den til støv. Støvet strødde han på vannet, og han lot israelittene drikke det.
   
21 Så sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt så stor synd over det?» 22 «Vær ikke sint, herre!» svarte Aron. «Du vet selv hvor ondt dette folket er. 23 De sa til meg: Lag en gud som kan gå foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt. 24 Da sa jeg til dem: Den som har gull, skal ta det av! Så ga de meg gullet, og jeg kastet det på ilden. Slik ble denne kalven til.» 25 Moses så hvor ustyrlig folket var fordi Aron ikke klarte å styre dem. De var blitt til spott for motstanderne sine. 26 Da stilte Moses seg i porten til leiren og ropte: «Alle som er på Herrens side, kom hit til meg!» Da samlet alle levittene seg om ham. 27 Og han sa til dem: «Så sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet på dere, hver og en! Gå fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slå i hjel brødre, venner og slektninger!» 28 Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket. 29 Da sa Moses: «I dag er dere blitt innviet til Herren, siden dere har vendt dere mot deres egne sønner og brødre. Så vil han gi dere sin velsignelse i dag.»
   
30 Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren; kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.» 31 Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. 32 Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av boken du skriver i!» 33 Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. 34 Gå nå og led folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gå foran deg. Men på regnskapets dag skal jeg gjøre opp regnskap med dem for syndene deres.» 35 Slik straffet Herren folket fordi de hadde fått laget gullkalven, den som Aron laget.

   
2 Mos 32,1 viser til Apg 7,39ff
Note: en gud: kan også oversettes «guder».
2 Mos 32,4 viser til 1 Kong 12,28, Sal 106,19ff
Note: en kalv: En ung okse var et bilde på guddommelig kraft. Jf. 1 Kong 12,28.
Note: seierssang, klagesang: Hebr. har «styrke» og «svakhet».
Forrige kapittelNeste kapittel

15. mai 2021

Dagens Bibelord

Apostelgjerningane 24,10–21

Les i nettbibelen

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. ... Vis hele teksten

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. 11Du kan lett få stadfest at det ikkje er meir enn tolv dagar sidan eg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. 12Og ingen har sett meg diskutera med nokon eller eggja opp folk, verken i tempelet eller i synagogane eller nokon annan stad i byen. 13Dei kan heller ikkje prova det dei no klagar meg for. 14Men det vedgår eg: Eg dyrkar våre fedrars Gud gjennom å følgja Vegen, som dei kallar ei sektlære. For eg trur alt det som er skrive i lova og profetane, 15og eg har den same von til Gud som desse har: at rettferdige og urettferdige ein gong skal stå opp frå dei døde. 16Difor legg eg vinn på alltid å ha eit reint samvit for Gud og menneske. 17Etter mange år kom eg for å gje ei gåve til dei fattige i folket mitt og for å ofra. 18Då var det dei fann meg i tempelet, der eg hadde late meg reinsa. Eg samla ikkje folk om meg og laga ikkje uro. 19Men nokre jødar frå Asia såg meg, og det var dei som burde ha møtt fram for deg og kome med skuldingar, om dei hadde hatt nokon. 20Eller så bør dei som står her, sjølve seia kva dei fann meg skuldig i då eg stod for Rådet. 21Det kan vel ikkje berre vera for det eine ordet eg ropa ut då eg stod framfor dei: ‘Det er for oppstoda frå dei døde eg står for retten her i dag.’»