Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Jesaja

Kapittel 51
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66

Forrige kapittelNeste kapittel

Guds frelse skal vare evig
51Hør på meg,
          dere som jager etter rettferd,
          dere som søker Herren!
          Se på klippen dere er hugget ut av,
          på brønnen dere er gravd ut av.
          
   
 2 Se på Abraham, deres far,
          og på Sara, som fødte dere!
          For han var bare én da jeg kalte ham,
          men jeg velsignet ham
          og gjorde ham til mange.
          
   
 3 Herren trøster Sion,
          trøster alle ruinene hennes.
          Han gjør ørkenen hennes lik Eden,
          ødemarken lik Herrens hage.
          Jubel og glede skal være i henne,
          takkoffer med sang og spill.
          
   
 4 Lytt til meg, mitt folk,
          mitt folkeslag, vend øret til meg!
          For lov går ut fra meg,
          brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
          
   
 5 Min rettferd er nær,
          min frelse bryter fram,
          mine armer dømmer folkene.
          Fjerne kyster håper på meg,
          de venter på min arm.
          
   
 6 Løft øynene mot himmelen
          og se på jorden her nede!
          Himmelen løser seg opp som røyk,
          jorden skal slites ut som et klesplagg,
          og de som bor der, skal dø som lus.
          Men min frelse skal vare til evig tid,
          min rettferd skal aldri knuses.
          
   
 7 Hør på meg,
          dere som kjenner rettferd,
          du folk som har min lov i hjertet!
          Vær ikke redd når mennesker spotter,
          mist ikke motet når de håner!
          
   
 8 For møll skal ete dem som klær,
          mott skal ete dem som ull.
          Men min rettferd skal vare til evig tid,
          min frelse fra slekt til slekt.

Gud skal igjen trøste Sion
     9 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft,
          du Herrens arm!
          Våkn opp som i gamle dager,
          som i de eldste tider!
          Var det ikke du som felte Rahab
          og gjennomboret sjøuhyret?
          
   
10 Var det ikke du som tørket ut havet,
          vannet i det store dypet,
          og gjorde havbunnen til en vei
          der de som var løst ut, kunne gå over?
          
   
11 De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake.
          De kommer til Sion med jubel,
          med evig glede om sin panne.
          Fryd og glede møter dem,
          sorg og sukk må flykte.
          
   
12 Jeg, jeg er den som trøster dere.
          Hvem er du som frykter
          mennesker som må dø,
          menneskebarn som visner lik gress?
          
   
13 Du har glemt Herren, som skapte deg,
          han som spente ut himmelen
          og grunnla jorden.
          Alltid, hele dagen, frykter du
          for undertrykkerens vrede
          når han prøver å ødelegge deg.
          Hvor er undertrykkerens vrede?
          
   
14 Snart skal den som er i lenker, bli løst,
          han skal ikke dø og gå i graven,
          og ikke skal han mangle brød.
          
   
15 Jeg er Herren din Gud
          som rører opp havet så bølgene bruser.
           Herren over hærskarene er hans navn.
          
   
16 Jeg har lagt mine ord i din munn
          og skjult deg i skyggen av min hånd.
          Jeg har spent ut himmelen
          og grunnlagt jorden
          og sagt til Sion: «Du er mitt folk.»

Våkn opp, Jerusalem
    17 Våkn opp, våkn opp
          og reis deg, Jerusalem,
          du som måtte drikke
          vredens beger fra Herrens hånd,
          tømme giftbegeret til bunns!
          
   
18 Det var ingen til å lede henne
          av alle de barna hun fødte,
          ingen til å ta henne i hånden
          av alle de barna hun fostret.
          
   
19 Vold og skade, sult og sverd
          – hvem trøstet deg?
          To og to har de rammet deg
          – hvem syntes synd på deg?
          
   
20 Barna dine ligger hjelpeløse
          på alle gatehjørner
          som antiloper i garnet,
          fulle av Herrens vrede,
          av trusselen fra din Gud.
          
   
21 Derfor, hør dette, du som er plaget,
          du som er full, men ikke av vin!
          
   
22 Så sier Herren, din herre og din Gud,
          som fører saken for sitt folk:
          Se, nå tar jeg ut av din hånd
          det begeret som fikk deg til å rave.
          Aldri mer skal du drikke den skålen igjen,
          min vredes beger.
          
   
23 Jeg rekker det til dem som plaget deg,
          de som sa til deg: «Legg deg ned!
          Vi skal tråkke på deg.»
          Du måtte gjøre ryggen til flat mark,
          til en gate å gå på.
Note : mott: et lite skadeinsekt. Det hebr. ordet forekommer bare her.
Forrige kapittelNeste kapittel

27. februar 2021

Dagens Bibelord

Apostelgjerningene 16,25–34

Les i nettbibelen

25Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. 26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. ... Vis hele teksten

25Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. 26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. 27Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. 28Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» 29Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. 30Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» 31De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» 32Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. 33I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. 34Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud.