Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Forrige kapittelNeste kapittel

David sparer livet til Saul
24David dro opp derfra og holdt til i fjellborgene ved En-Gedi.  2 Da Saul kom tilbake etter å ha forfulgt filisterne, fikk han vite at David var i ørkenen ved En-Gedi.  3 Saul tok da med seg tre tusen utvalgte menn fra hele Israel og dro av sted for å lete etter David og mennene hans øst for Steinbukkhamrene.  4 Han kom til noen sauekveer ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn for å gjøre sitt fornødne. Men innerst inne i hulen satt David og mennene hans.  5 Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Så reiste David seg og skar ubemerket en flik av Sauls kappe.  6 Men siden kjente David at det stakk ham i hjertet fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe,  7 og han sa til mennene sine: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.»  8 David snakket mennene sine til rette og ga dem ikke lov til å gå løs på Saul.
        Saul forlot hulen for å dra sin vei.
 9 Da reiste David seg, gikk ut av hulen og ropte etter ham: «Herre konge!» Saul så seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden. 10 Han sa til Saul: «Hvorfor hører du på folk som sier at jeg prøver å gjøre deg ondt? 11 I dag har du sett med egne øyne at Herren ga deg i mine hender i hulen. De sa at jeg skulle drepe deg. Men jeg sparte deg, for jeg tenkte: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede. 12 Se her, min far, her har jeg fliken av kappen din i hånden. Når jeg har skåret fliken av kappen din uten å drepe deg, må du da skjønne og forstå at jeg ikke har ondt eller svik i sinne. Jeg har ikke forbrutt meg mot deg. Det er du som er etter meg og vil ta livet av meg. 13 Herren skal dømme mellom meg og deg. Han skal gi meg hevn over deg, men jeg vil ikke legge hånd på deg. 14 Et gammelt ordtak sier: Fra urettferdige kommer det urett. Men jeg vil ikke legge hånd på deg. 15 Hvem er det Israels konge har dratt ut etter? Hvem er det du forfølger? En død hund, en enslig loppe! 16 Men Herren skal være dommer og dømme mellom meg og deg. Han skal se til min sak, føre den og hjelpe meg til min rett mot deg.»
   
17 Da David hadde sagt alt dette til Saul, sa kongen: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» Så brast han i gråt 18 og sa til David: «Det er du som har rett – ikke jeg. For du har gjort godt mot meg, enda jeg har gjort ondt mot deg. 19 I dag har du vist meg at du vil meg vel. Du drepte meg ikke da Herren hadde gitt meg i din hånd. 20 Hvor er den mann som treffer på sin fiende og lar ham dra sin vei i fred? Måtte Herren lønne deg for det du har gjort mot meg i dag. 21 Nå vet jeg at du helt sikkert skal bli konge og holde kongedømmet over Israel fast i din hånd. 22 Sverg nå ved Herren at du ikke vil utrydde mine etterkommere og ikke utslette mitt navn fra min fars hus.» 23 Dette lovet David med ed. Så dro Saul hjem, og David og mennene hans gikk opp til fjellborgen.
Note: En-Gedi: «Geitekilden», sted på vestsiden av Dødehavet.
Forrige kapittelNeste kapittel

28. oktober 2021

Dagens Bibelord

2. Korintar 13,5–10

Les i nettbibelen

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. ... Vis hele teksten

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. 7Vi bed til Gud at de ikkje må gjera noko vondt. Ikkje for å visa at vi har stått vår prøve, men for at de skal gjera det som godt er. Så kan det gjerne sjå ut som om vi ikkje står vår prøve. 8For vi maktar ingen ting mot sanninga, berre for sanninga. 9Difor gleder vi oss når vi er veike, berre de er sterke. Og det vi bed om, er at de må nå fram til stadig større mognad. 10Difor skriv eg dette før eg kjem, så eg ikkje skal bli nøydd til å fara strengt fram mot dykk når eg er komen, og bruka den fullmakta Herren har gjeve meg. For den har eg fått for å byggja opp, ikkje for å riva ned.