Andre søndag i advent
I advent flettes flere linjer sammen: Kristus har kommet, og han skal komme igjen. Samtidig kommer han uavbrutt til oss, hver dag og i hvert øyeblikk. Adventstiden fyller oss med forventning, julen blender oss med troens store mysterium: Gud ble menneske.
4Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.
De fattige har dere alltid hos dere. Det vil alltid være krig og rykter om krig. De sterke vil alltid fortære de svake. Verden vil være et truende og tankeløst sted. Stå derfor på kravene! Skaff deg alle de fordeler du kan!
Slik har det blitt innprentet i oss. Som et mantra i tekster og sinn. I evigheters evighet.
Men midt i håpløsheten tegner poeten i advent en visjon av en annen dag. Vi vet ikke når, men vi kan være sikre på at den kommer. Poeten er sikker i sin sak: Døden og voldshandlingene vil ikke vare for evig. Hvordan kan han vite det? Hvordan våger han å tro? Et annet ord er uttalt. En annen beslutning er tatt.
Hammerslagene høres i byen, jern mot jern, når bomber uskadeliggjøres og våpensystemer desarmeres. Frykten jages bort. Hatet punkteres. Stridigheter oppløses. Den onde sirkelen er brutt. Verdens ledere overgår nå hverandre, som hyrder, i omsorg for jorden, kjærlighet til skaperverket, gavmildhet mot sin neste. Livet feirer sin tilbakekomst.
Visjonen lyder helt urimelig. Som en drøm. Det gjorde den allerede første gang den ble uttalt. Men advent er ingen tid for dagdrømmer, advent kunngjør en ny virkelighet. Det er ikke profeten Jesajas poesi som er vanvittig, det er de gamle dødbringende maktforholdene, løgnene, utpressingen, hegningen om privilegier. Som når det sies om to verdensledere: «De sitter ved samme bord og lyver.» (Dan 11,27)
Det er dette som er det urimelige. I våre nasjoner, parlamenter, kirker og familier. Ingenting av dette kan bestå når den lidende Guds kjærlighet bryter den onde sirkelen.
Det vi en gang har ant i vårt eget liv, vil skje over hele jorden: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord …» (Åp 21,1)
Bønn
Herre, når vi lytter til ditt ord, får vi håpet tilbake. Du er ikke ferdig med denne verden. Fyll oss med din Ånd, så vi kan arbeide for rettferd, barmhjertighet og forsoning alle steder og til alle tider mens vi venter på Messias’ ankomst. Amen.