En månedslønn for en bibel

Rundt 1850 var den gjennomsnittlige daglønnen for alminnelige arbeidere på egen kost i byene omtrent 30 skilling og et nytestamente kostet 36 skilling. På landsbygda hadde tjenestejenter en årslønn på 10 spesiedaler og tjenestekarer omtrent det dobbelte. Hun måtte ut med en månedslønn for å kjøpe en bibel og han måtte ut med en halv. En dagarbeider som hadde kosten på gården, måtte ut med 2 og en halv daglønn for å kjøpe et nytestamente.

Tomme påskudd?
Etter hvert gikk lønningene opp og prisene på bibler og nytestamenter ned. Pastor Julius Bruun, som holdt tale under Bibelselskapets femtiårsjubileum, uttalte følgende: ”Guds ord er nå så billig at bare er tomme påskudd for enhver som lever under våre vilkår å si at han ikke ser noen utvei til å skaffe seg det”.

Mel og frossent korn
Bruun kunne neppe ha besøkt bibelkolportøren Lars Uhren på Giske, som fortalte følgende: ” Folk som kjenner nød, fattigdom og slit bare av navn, kan ikke danne seg noen idé om hvordan fattigfolk klarer å eksistere. Den middagen de spiste mens jeg var der, besto av en tykk suppe laget av mel fra det grønne og frosne kornet som mannen hadde berget to tønner av. Ved siden av hadde de litt gjøksyre. Med denne kosten skulle de mette to barn.”

En enslig parafinlampe
Forholdene lå heller ikke spesielt godt til rett for bibellesning. Det ble spart på lyset i de mørke vinterkveldene, og det var ikke lett å stave seg gjennom et underlig, dansk bibelspråk i lys av en enslig parafinlampe. Leseferdigheten var et bedrøvelig kapittel: ”Man skal ha hørt fattigfolk stamme og stave seg gjennom Boken noen ganger for å fatte at det går an, i 18-årsalderen, å ha glemt den smule lesekunst man hadde inne i 15-årsalderen” skrev Eilert Sundt i 1858. Han konstaterte at i den grad arbeiderklassen hadde bøker, så var de i kategorien ”gudelige”. Men han trodde ikke bøkene ble lest i noen særlig grad.

Bibel for gjeld
Det fortelles om en kreditor som tok familiebibelen fra en stakkars husmann til dekning av gjeld. Sokneprest Niels Lassen ga ham en nytestamente i stedet. I det skrev han ikke ”gave”, som var det vanlige å gjøre, men ” Det Norske Bibelselskaps eiendom, utlånt til K.K.” På den måten håpet han å unngå at en kreditor solgte det for å inndrive gjeld, noe som visstnok hendte ikke så helt sjelden.