Det er ingenting som er så klønete og passer så dårlig inn, som en skikkelig glede: Et barn, en forelskelse, en nyoppdaget tro.
En skikkelig glede tar bare sin plass; rigger seg til uten å spørre først om det passer.
Som ingenting annet kan en glede få tidsskjemaer til å sprekke og nøye uttenkte fremtidsplaner til å smelte. Derfor er en glede aldri bare en glede. En glede setter deg på valg: gjør du plass i livet ditt til den nye skatten? Eller er det mest behagelig å grave den ned igjen og late som om du aldri har sett den?
Den blå gledesperlen henter fargen sin fra måten kunstnere ofte har framstilt Maria, hun som ble mamma til Jesus. Engelen kom og delte med henne tidenes mest klønete glede: et barn som ikke passa inn i livssituasjonen hennes og som kom til å dø fra henne før hun selv ble gammel.
Hun må ha blitt stilt på et valg: å grave ned igjen skatten og bli værende i den trange, men trygge fortiden? Eller å satse alt for å åpne seg for en glede som i 2000 år ikke har sluttet med å snu opp-ned på verden?