Den største perlen er den gylne Gudsperlen. Den er større fordi den rommer alle de andre perlene, deres nyanser og skiftninger. I den favnes hele livet, i alle sine ytringsformer og variasjoner.

Jeg-perlen er den lille hvite perlen med en stillhetsperle som lenke til Gudsperlen. Veien til møtet med Gud går gjennom bønn og stillhet. Det er også veien og forbindelsen til livet og hverdagen omkring oss. Kontakt med andre begynner med kontakt med oss selv. Hvem er jeg?

Den store hvite perlen, dåpsperlen, er nærmest jeg-perlen. Den beskytter og gjør sterkere. Den minner oss om at Guds kjærlighet tilgir, tillater og er større enn jeg er. Guds kjærlighet forstår at vi trenger å bli født på nytt, igjen og igjen og igjen.

Denne perlen er omgitt av stillhetsperler på begge sider. Når stillheten helt plutselig går blir snudd til krav, blir krevende – da opplever vi ørkenperlens kraft. Hvordan havnet jeg her? Jeg vet ikke hvordan jeg kom hit, jeg kan ikke komme bort herfra, jeg kan ikke fortelle hvor jeg er.

Det er ingenting som er så klønete og passer så dårlig inn, som en skikkelig glede. En skikkelig glede tar bare sin plass, rigger seg til uten å spørre først om det passer.

Det finnes ikke noe livstidslager for luft og kjærlighet. Bare en bevegelse av å gi og få.

Vi er vant til at vi må brette ut seirene våre. Hvis ingen har hørt om det, så har det ikke skjedd. Men hva om noe, kanskje det mest verdifulle for oss, bare skal være for oss selv?

Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere… sies det. Men det betyr at det faktisk er noe som dreper deg.

De som sier «Hvil i stillheten», vet ikke hva de snakker om. Men er det noe å hente der likevel?

Hvis oppstandelsen er et svar, hva er egentlig spørsmålet? Kanskje oppstandelsen ikke er ønsketenkning, men ønskesprengning.