1 Lytt du himmel, jeg vil tale,
hør ordene fra min munn du jord!
2 La min lære risle som regn,
min tale dryppe som dugg,
som regnskurer på det grønne gress,
som regndråper over det som gror.
3 Herrens navn vil jeg forkynne,
og dere skal gi vår Gud ære.
4 Han er Klippen,
fullkomment er hans verk,
rettferdige er alle hans veier.
En trofast Gud, uten svik,
rettferdig og rettvis er han.
5 De som ikke er hans barn,
bedrog ham med sin onde ferd,
en falsk og vrangvillig slekt.
6 Er det slik dere lønner Herren,
du dumme, uforstandige folk?
Er han ikke din far og skaper,
han som skapte og utrustet deg?
7 Kom svunne dager i hu,
gi akt på årene fra slekt til slekt!
Spør din far, så forteller han deg,
de gamle kan gi deg svar.
8 Da Den Høyeste gav folkeslagene land
og skilte menneskene fra hverandre,
satte han grenser mellom folkene
etter tallet på Israels sønner.
9 Herrens del ble hans eget folk,
Jakob ble hans arvelodd.
10 Herren fant ham i ødemarken,
i den tomme ørken med ulende lyder.
Han vernet ham og sørget for ham
og voktet ham som sin øyesten.
11 Som en ørn får ungene til å fly
fra redet og svever over dem,
slik bredte han ut sine vingefjær,
tok og bar ham på sine vinger.
12 Herren alene førte ham,
ingen fremmed gud var med ham.
13 Han lot ham fare over landets høyder
og spise av markens grøde.
Han lot ham suge honning av klippen
og olje av harde fjellet.
14 Han gav ham rømme fra buskapen,
melk av småfe og fett av lam,
av Basan-værer og bukker,
og den feteste marg av hveten.
Drueblod drakk du, skummende vin.
15 Jesjurun ble fet og spente bakut;
du ble fet og tykk og stinn.
Han forkastet Gud som hadde skapt ham,
og viste forakt for sin frelsende klippe.
16 De egget ham med fremmede guder
og vakte hans harme med styggedom.
17 De ofret til ånder som ikke er guder,
til guddommer som de ikke kjente,
nye og nylig oppkommet,
guder som fedrene ikke visste om.
18 Klippen, ditt opphav, brydde du deg ikke om,
du glemte Gud som fødte deg.
19 Da Herren så det, støtte han dem bort,
for hans sønner og døtre hadde krenket ham.
20 Han sa: Jeg vil skjule mitt ansikt for dem
og se hvordan det går dem til slutt;
for de er en vrangsnudd slekt,
barn som det ikke fins troskap i.
21 De egget meg med sine avguder,
med gagnløse guder vakte de min harme.
Så vil jeg egge dem med et ufolk,
krenke dem med et uforstandig folk.
22 For i min vrede har jeg tent en ild,
den brenner helt til dødsrikets dyp.
Den fortærer jorden og dens grøde
og setter fjellenes grunnvoll i brann.
23 Jeg hoper opp ulykker over dem
og bruker alle mine piler mot dem.
24 Kraftløse blir de av hunger,
de tæres av pest og farlig sott.
Så sender jeg mot dem villdyrtenner
og eiter av ormer som kryper på jorden.
25 Sverd skal herje på gaten,
redsel inne i kamrene.
Både gutter og jenter blir revet bort,
spedbarn og gråhåret mann.
26 Jeg tenkte: «Jeg skal knuse dem,
utslette deres minne blant folk.»
27 Men jeg fryktet at fiendene skulle krenke meg,
at deres motstandere ville mistyde det
og si: «Det er vår egen hånd som er sterk;
det var ikke Herren som gjorde dette.»
28 De er et folk uten råd som duger,
og de har ingen innsikt.
29 Var de vise, skjønte de dette
og innså hvordan det går dem til slutt.
30 Hvordan kan en mann forfølge tusen
og to slå ti tusen på flukt
hvis ikke deres klippe har solgt dem,
hvis ikke Herren har prisgitt dem?
31 For deres klippe er ikke som vår,
det kan våre fiender dømme om.
32 Deres vintre stammer fra Sodomas vintrær
og fra Gomorras vinberg.
Deres druer er giftige bær,
drueklasene er beske.
33 Deres vin er slangegift,
grufull orme-eiter.
34 Alt dette er forvart hos meg,
forseglet i mitt forrådskammer
35 til dagen som kommer med hevn og gjengjeld,
den tid da de blir ustø på foten.
Ja, ulykkesdagen nærmer seg for dem;
det som venter dem, kommer snart.
36 Men Herren vil sørge for at hans folk får sin rett,
og forbarme seg over sine tjenere;
for han ser at deres makt er borte,
det er ute både med trell og fri.
37 Så spør han: Hvor er nå deres guder,
klippen som de stolte på,
38 de som spiste fettet av deres slaktoffer
og drakk vinen de gav som drikkoffer?
La dem reise seg og hjelpe dere,
la dem gi dere ly og vern!
39 Se nå, det er bare jeg som er Gud,
det finnes ingen annen gud enn jeg.
Jeg bringer død, og jeg gir liv,
jeg sårer og jeg leger,
og ingen kan berge ut av min hånd.
40 Jeg løfter hånden mot himmelen
og sier: Så sant jeg lever evig,
41 når jeg kvesser mitt lynende sverd,
og rekker hånden ut til dom,
tar jeg hevn over mine fiender
og gjengjelder mine motstandere.
42 Jeg gjør mine piler drukne av blod,
blodet av falne og fanger,
og lar mitt sverd fortære kjøtt,
hoder av fiendens høvdinger.
43 Pris hans folk, dere folkeslag,
for han hevner sine tjeneres blod.
Han tar hevn over sine fiender
og gjør soning for sitt land og folk.
44 Moses kom og fremsa hele dette kvadet, han og Josva, Nuns sønn, mens folket hørte på. 45 Da Moses var ferdig med å fremsi alle disse ordene for hele Israel, 46 sa han: «Legg dere nå på sinne alle de ord som jeg i dag har talt til advarsel for dere. Og gi barna påbud om at de skal holde alle budene i denne loven og leve etter dem. 47 For dette er ikke tomme ord, men selve livet for dere. Ved disse ord skal dere leve lenge i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.»
Moses forberedes på sin død
48 Samme dagen talte Herren til Moses. Han sa: 49 «Gå opp på Abarim-fjellet, på fjellet Nebo som ligger i Moab, rett imot Jeriko. Se ut over Kanaan, det landet jeg vil gi israelittene til eie. 50 Og på fjellet som du går opp på, der skal du dø og gå til dine frender, likesom din bror Aron døde på fjellet Hor og gikk til sine frender. 51 Dette skjer fordi dere var troløse mot meg blant israelittene ved Meriba-kilden ved Kadesj i Sin-ørkenen, og ikke hevdet min hellighet blant dem. 52 Du skal få se landet foran deg, men du får ikke komme dit inn, i det landet som jeg vil gi israelittene.»