Jakob velsigner Josefs sønner
1 En tid etter kom de til Josef og sa: «Din far er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim. 2 Det ble meldt til Jakob at Josef, hans sønn, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen. 3 Jakob sa til Josef: Gud Den Allmektige åpenbarte seg for meg i Lus i Kanaan. Han velsignet meg 4 og sa til meg: «Jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en samling av stammer. Og jeg vil gi dine etterkommere dette landet til eie for alle tider.» 5 De to sønnene du har fått i Egypt før jeg kom hit til deg, de skal nå være mine. Efraim og Manasse skal tilhøre meg likesom Ruben og Simeon. 6 Men de barna du siden har fått, skal være dine. De skal ha navn etter sine brødre i det landet de skal arve. 7 Den gang jeg kom fra Mesopotamia, døde Rakel fra meg på reisen. Dette hendte i Kanaan, da vi ennå hadde et stykke igjen til Efrat. Og jeg gravla henne der ved veien til Efrat – det er Betlehem.
8 Da Israel fikk se sønnene til Josef, spurte han: «Hvem er det?» 9 Josef svarte: «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her.» Da sa Jakob: «Kjære, kom hit til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» 10 Israels øyne var svekket av alder, så han nesten ikke kunne se. Derfor førte Josef guttene bort til ham, og han kysset dem og slo armene om dem. 11 Israel sa til Josef: «Jeg hadde ikke trodd jeg skulle se deg mer, og nå har Gud endog latt meg få se dine barn!» 12 Så tok Josef dem ned av hans fang og bøyde seg til jorden for ham.
13 Siden tok Josef begge i hånden, Efraim i den høyre, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre, til høyre for Israel, og leide dem fram til ham. 14 Men Israel rakte ut sin høyre hånd og la den på hodet til Efraim, enda han var den yngste, og sin venstre la han på hodet til Manasse. Han la altså armene i kors; for Manasse var jo den eldste. 15 Så velsignet han Josef og sa:
«Mine fedre Abraham og Isak
vandret for Guds åsyn.
Den Gud som var min hyrde
fra jeg ble født, til denne dag,
16 engelen som fridde meg fra alt det onde,
han velsigne guttene:
I dem skal mitt navn leve videre,
og Abrahams og Isaks, mine fedres, navn.
Måtte de bli tallrike i landet!»
17 Da Josef så at faren la sin høyre hånd på hodet til Efraim, mislikte han det. Han grep farens hånd for å flytte den fra Efraims hode over på Manasses hode. 18 «Ikke slik, far!» sa Josef til sin far. «Dette er jo den førstefødte. Legg høyre hånden på hodet hans!» 19 Men faren ville ikke det. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Han skal også bli til et folk, han skal også bli stor. Men hans bror som er yngre, skal bli større, og hans ætt skal bli til en mengde folk.» 20 Så velsignet han dem den dagen og sa:
«Når Israel vil velsigne,
skal de nevne dere og si:
Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!»
Han satte altså Efraim foran Manasse.
21 Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. 22 Jeg gir deg en bergrygg mer enn dine brødre; den har jeg tatt fra amorittene med mitt sverd og min bue.»