1 Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, tok på seg botsdrakt og gikk inn i Herrens hus. 2 Så sendte han slottshøvdingen Eljakim, riksskriveren Sjebna og de eldste av prestene, kledd i botsdrakt, til profeten Jesaja, sønn av Amos. 3 De sa til ham: «Så sier Hiskia: Dette er en dag med trengsel, tukt og vanære. For barnet er kommet til livmorens munning, men det er ingen kraft til å føde. 4 Kanskje Herren din Gud hører de ord kommandanten har talt, han som er sendt av sin herre, assyrerkongen, for å håne den levende Gud. Kanskje Herren din Gud vil straffe ham for de ordene han har hørt. Send nå opp en bønn for den resten som ennå er igjen!»
5 Da kong Hiskias menn kom til Jesaja, 6 sa han til dem: «Si til deres herre: Så sier Herren: Vær ikke redd for de ord du har hørt, de hånsord som assyrerkongens menn har talt mot meg! 7 Nå vil jeg gi ham den innskytelsen at han skal vende tilbake til sitt land når han får høre et rykte, og der vil jeg la ham falle for sverd.»
8 Da kommandanten drog bort, fant han assyrerkongen i kamp mot Libna. Han hadde hørt at han var brutt opp fra Lakisj. 9 Kongen fikk nå melding om at Tirhaka, kongen i Nubia, var dratt ut for å kjempe mot ham. Da han hørte det, sendte han bud til Hiskia og sa: 10 «Så skal dere si til Juda-kongen Hiskia: La deg ikke narre av din Gud, som du setter din lit til, når han sier: Jerusalem skal ikke overgis til assyrerkongen. 11 Du har selv hørt hva assyrerkongene har gjort med alle landene, hvordan de har viet dem til undergang. Og så skulle du bli berget? 12 Er de blitt berget av gudene sine, de folkene som mine fedre gjorde ende på: folkene i Gosan, Karan, Resef og Eden-folkene i Telassar? 13 Hvor er nå kongene i Hamat og Arpad, kongen i byen Sefarvajim og kongene i Hena og Ivva?»
14 Da Hiskia hadde mottatt og lest brevet som sendemennene hadde med seg, gikk han opp i templet og bredte det ut for Herrens åsyn. 15 Hiskia bad til Herren og sa: 16 «Herre, Allhærs Gud, Israels Gud, du som troner over kjerubene, du alene er Gud for alle riker på jorden, du som skapte himmel og jord. 17 Herre, vend øret til og hør! Herre, lukk øynene opp og se! Hør alle de ord som Sankerib har sendt for å håne den levende Gud. 18 Herre, det er sant at Assyrias konger har lagt alle land og folkeslag øde. 19 De har kastet gudene deres på ilden. De var jo ikke virkelige guder, bare verk av menneskehender, laget av tre og stein; derfor kunne de gjøre ende på dem. 20 Men frels oss nå fra hans vold, Herre vår Gud, så alle riker på jorden må sanne at du alene, Herre, er Gud.»
21 Da sendte Jesaja, sønn av Amos, dette bud til Hiskia: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har hørt den bønnen du bad til meg om Sankerib, kongen i Assyria. 22 Og dette er det ordet som Herren taler mot ham:
Hun håner deg og spotter deg,
jomfruen, Sions datter;
hun rister på hodet etter deg,
den unge piken Jerusalem.
23 Hvem er det du krenker og vanærer?
Hvem tar du til orde imot?
Du løfter dine øyne høyt
mot Israels Hellige.
24 Du lot dine tjenere spotte Herren
og sa: «Med mine mange vogner
drog jeg opp til de høye fjell,
langt inn på Libanon.
Der hogg jeg ned høyvokste sedertrær
og de fineste sypresser.
Jeg nådde til den høyeste topp,
der skogen står som en hage.
25 Jeg har gravd etter vann
og drukket av fremmede kilder.
Med mine fotsåler tørket jeg ut
alle elvene i Egypt.»
26 Har du ikke hørt om dette?
Jeg planla det for lenge siden;
jeg laget det slik i eldgammel tid,
og nå har jeg satt det i verk.
Så kunne du ødelegge festningsbyer
og gjøre dem til ruinhauger.
27 De som bodde der, stod med kraftløse hender,
fylt av skrekk og skam.
De lignet vekstene på marken,
det friske grønnsvær og gresset på tak,
som svies av før det vokser til.
28 Om du sitter eller står,
om du kommer eller går,
så har jeg kjennskap til det.
Når du raser mot meg, vet jeg om det.
29 Men fordi du raser mot meg,
og jeg har hørt hvor sorgløs du er,
setter jeg ring i din nese
og legger bissel i din munn.
Så fører jeg deg tilbake
den veien du er kommet.
30 Dette skal du ha til tegn:
I år må dere spise det som gror av spillkorn,
og neste år korn som har sådd seg selv.
Men tredje året kan dere så og høste,
plante vingårder og spise frukten.
31 Den rest av Juda som blir berget,
skal igjen skyte dype røtter,
og grenene skal bære frukt.
32 For fra Jerusalem kommer en rest,
fra Sion-fjellet en flokk som er berget.
Dette skal Herren, Allhærs Gud,
gjøre i sin brennende iver.
33 Ja, så sier Herren om assyrerkongen:
Han skal ikke komme inn i denne byen
og ikke skyte en pil dit inn.
Han skal ikke gå imot den med skjold
og ikke kaste opp en voll imot den.
34 Den veien han kom, skal han vende tilbake;
i denne byen skal han ikke komme inn,
lyder ordet fra Herren.
35 Jeg vil verne byen og berge den
for min egen og for min tjener Davids skyld.
36 Så gikk Herrens engel ut og slo i hjel 185 000 mann i assyrernes leir. Da folk stod opp om morgenen, fikk de se alle de døde som lå der. 37 Da brøt assyrerkongen Sankerib opp og drog hjem igjen. Og siden holdt han seg i ro i Ninive.
38 En gang mens han knelte i bønn i guden Nisroks tempel, kom hans sønner Adrammelek og Sareser og hogg ham ned med sverd. De kom seg unna og rømte til Ararat-landet. Og Sankeribs sønn Asarhaddon ble konge etter ham.