Guds frelse skal vare evig
1 Hør på meg,
dere som jager etter rettferd,
dere som søker Herren!
Se på fjellet dere er hogd ut av,
på steinbruddet dere er tatt fra.
2 Se på Abraham, deres far,
og på Sara, som fødte dere!
Han var bare én da jeg kalte ham,
men jeg velsignet ham
og gav ham en tallrik ætt.
3 Ja, Herren skal trøste Sion,
trøste alle øde steder i landet.
Han gjør ørkenen der lik Eden
og ødemarken lik Herrens hage.
Der skal være fryd og glede,
takkesang og strengespill.
4 Lytt til meg, mitt folk,
vend øret til, du min folkeætt!
For lov går ut fra meg,
min rett blir til lys for folkene.
5 Min rettferd nærmer seg,
min frelse bryter fram,
mine armer skal hjelpe folkene
så de får sin rett.
Fjerne kyster håper på meg,
de venter på min sterke arm.
6 Løft øynene mot himmelen,
og se på jorden her nede!
Himmelen skal forsvinne som røk,
jorden skal slites ut som klær,
og de som bor der, skal dø som mygg.
Men min frelse skal vare evig,
min rettferd skal aldri få ende.
7 Hør på meg,
dere som har kjennskap til rettferd,
du folk som har min lov i hjertet!
Vær ikke redd for menneskers hån,
bli ikke skremt av deres spottende ord!
8 De skal bli som møllspiste klær,
lik ulltøy som er fortært av mott.
Men min rettferd skal vare evig,
min frelse fra slekt til slekt.
Gud skal hjelpe Sion som i gamle dager
9 Våkn opp, du Herrens arm,
våkn opp og kle deg i kraft!
Våkn opp som i gamle dager,
som i svunne tider!
Var det ikke du som felte Rahab
og gjennomboret draken?
10 Var det ikke du som tørrla sjøen,
som tørket ut vannet i det store dyp
og gjorde sjøbunnen til en vei,
så de utfridde kunne gå over?
11 Nå skal de vende tilbake,
de som Herren fridde ut.
De kommer til Sion med jubel,
med evig glede om sin panne.
Fryd og glede skal nå dem igjen,
sorg og sukk skal flykte.
12 Jeg er den som trøster dere.
Hvem er da du som frykter
mennesker som må dø,
menneskebarn som visner lik gress?
13 Hvorfor glemmer du Herren, din skaper,
han som spente ut himmelen
og la jordens grunnvoll?
Hvorfor skjelver du stadig, dagen lang,
for undertrykkerens raseri
når han sikter på å ødelegge deg?
Hvor blir det vel av hans raseri?
14 Snart skal den lenkebundne slippe fri;
han skal ikke dø og gå i graven,
og ikke skal han mangle brød.
15 Jeg er Herren din Gud
som setter havet i opprør, så bølgene bruser,
Herren, Allhærs Gud, er hans navn.
16 Jeg har lagt mine ord i din munn
og skjult deg i skyggen av min hånd.
Jeg som spente ut himmelen
og la jordens grunnvoll,
sier til Sion: «Du er mitt folk.»
Våkn opp, Jerusalem!
17 Våkn opp, våkn opp og reis deg,
Jerusalem, du som måtte drikke
vredens beger fra Herrens hånd
og tømme helt til bunns
den skålen som gjorde deg ør!
18 Av alle sønnene hun fikk,
var det ingen som ville leie henne.
Av alle de barna hun fostret,
var det ikke én som tok henne i hånden.
19 Ulykker rammet deg dobbelt opp
– hvem syntes synd på deg? –
herjing og ødeleggelse, sult og sverd
– hvem var det som trøstet deg?
20 Maktesløse lå dine sønner
på alle gatehjørner,
som antilopen i garnet,
rammet av Herrens brennende vrede,
av trusselen fra din Gud.
21 Så hør nå dette, du stakkar,
du som er drukken, men ikke av vin!
22 Så sier Herren, din Herre og Gud,
som strider for sitt folk:
Se, nå tar jeg ut av din hånd
den skålen som gjorde deg ør;
aldri mer skal du drikke
av min brennende vredes beger.
23 Jeg rekker det til dem som plaget deg,
til dem som sa: «Legg deg ned,
så vi kan gå over deg!»
Du måtte gjøre din rygg lik flat mark,
lik en vei som de drog fram på.